tirsdag 5. november 2013

Vakker seremoni

Så er vi hjemme igjen etter begravelsen. Det er godt å få det overstått. Jeg har gruet meg som en hund hos vetrinæren til å treffe min manns familie. Som jeg har skrevet tidligere, har jeg en voldsom sosial angst og livredd for å si eller gjøre noe feil. På utsiden virker jeg svært så selvsikker, men på innsiden er jeg en sjenert og nervøs liten pike.
Men det var ingenting å grue seg for. Jeg hilste på en masse folk bla begge søstrene til Rolf og de andre nære slektningene og de var kjempehyggelige. Vi ble til og med bedt på besøk til den ene svigerinnen min og det gleder jeg meg til, men dørstokkmila er veeeeldig lang, så jeg får se hva jeg kan få til.

Her er hvertfall noen bilder fra begravelsen.

Klar til å gå


Presten holdt en vakker tale og det gjorde også en av familiemedlemmene. Jeg slet med tårene, men så tuter jeg alltid når jeg er i begravelse, spesielt når kirkeklokkene ringer og da Tir na noir ble sunget av en dyktig sanger, slet jeg virkelig, men heldigvis klarte jeg å ta meg sammen etter en liten pusteøvelse.

Jeg er fremdeles preget av opplevelsen, både på godt og vondt, men den avdøde har hatt et godt og langt liv og en gang skal man jo dø. 

Slik er det med alle.

RIP
Astrid