fredag 8. november 2013

Vi setter ikke pris på det før vi mister det

En liten variant av det kjente uttrykket.

Jeg har selv opplevd det noen ganger og jeg angrer veldig på at jeg ikke brukte skatten da jeg hadde den. Dette er noe av det mest verdifulle vi har, bortsett fra barn da, og vi burde virkelig tatt vare på dette og brukt det mens vi hadde det.

Tenk på alle smykkene som denne skatten inneholder. Det finnes ingen penger i verden som kan erstatte alt det dyrebare den inneholder. Noen deler er kanskje litt flekkete og skitne, men de er allikevel så dyrebare. Nå når den fine skatten som jeg hadde adgang til, er borte for evig og alltid, føler jeg et stort savn og har, etter alle disse årene, små sår som aldri vil gro skikkelig.

Nå lurer dere sikkert på hva i alle dager dama snakker om.

Jo, det skal jeg fortelle dere:

Jeg snakker om våre eldre. De er en slik dyrebar skatt, eller rettere sagt; en skattekiste. De sitter på en skatt av erfaringer og kunnskap fra et langt liv som de gjerne vil dele med oss som er yngre, men vi stenger ute disse skattene. Spesielt i ungdomsårene når vi er full i trass og opprørskhet.

Jeg har mistet alle mine besteforeldre og oldeforeldre (kanskje ikke så sjokkerende min alder tatt i betraktning) og jeg savner dem sånn, selv etter alle disse årene. Jeg sitter her i min 50års-alder og angrer på at jeg ikke lot dem få lov til å lære meg ting.

Min mormor og farmor var kløppere i kokekunsten og jeg er sikker på at de ville blitt glad hvis vi barna spurte dem om hjelp til avansert kokkelering.

Min morfar snekret. Han laget de fleste møblene som står i huset i Rosendal (ødelagt av velvillig restaurering for 30 år siden, men dog).

Min farmor broderte og strikket og min mormor strikket. Vi fikk de nydeligste strikkeplagg fra.

Gud, hvor glad jeg hadde blitt om jeg hadde vært litt ivrigere til å lære av dem i min ungdomstid.

Dessverre er det for sent nå.