Jeg er oppgitt, irritert og en smule sint for øyeblikket. Jeg hadde en telefonsamtale for litt siden og denne gjorde at jeg igjen følte meg lite verdt. Dette mennesket har en egen evne til å få meg til å føle meg som en kunnskapsløs plageånd som ikke er verdt anstrengelsen å høre på.
Jeg burde lære etterhvert, men allikevel klarer dette mennesket å igle seg inn under huden min. Jeg har ikke motstandskraft til å stå imot. Jeg har fått høre gjennom hele livet hvor lite verdt jeg er og at jeg ikke må tro at jeg er noe, kan noe eller vet noe. De aller fleste er mye viktigere enn meg, gjør viktigere ting. Jeg skal rett og slett ikke tro at jeg er noe.
Selvsagt er det mest meg selv som gjør at jeg føler det på denne måten. Jeg klarer å karre meg et stykke opp for så å bli revet ned igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lar dette mennesket få lov til å holde på på den måten vedkommende gjør. Jeg vurderer å bryte kontakten av hensyn til meg selv. Jeg er blitt en "gammel" dame etterhvert og både min mann og jeg synes det er på tide at retter opp ryggen og slutter å bry meg om negative kommentarer og latter.
Takket være min kjære har jeg klart å rette opp ryggen en del og se på meg selv som noe som er verdifullt. Jeg har aldri hatt selvtillit. Ikke siden jeg ble født engang, men jeg er ikke sterk nok til at jeg klarer å la være å la dette mennesket bryte meg ned. Enda hvertfall. I de 8 årene som har gått siden jeg traff min ektemann, har selvtilliten steget om enn med små, små steg og da er denne selvtilliten ganske sårbar for krefter utenfra. Jeg tror ikke vedkommende selv er klar over hva denne personen gjør med meg når vedkommende holder på på den måten som h*n gjør.
Jeg ER sårbar og tar alt innover meg og tolker alt negativt på feil måte. Det vet jeg og jeg vet det er jeg selv som må jobbe med mine egne følelser. Det er ingen som kan gjøre dette for meg. De som kjenner meg vet at jeg er bipolar, men jeg tar medisiner mot akkurat dette og er veldig stabil nå. Før jeg begynte på denne medisinen, var selvmordstanker og selvskading dagligdags, men med hjelp av min fastlege og psykiatrien har jeg kommet bra på fote og livet mitt nå kan ikke sammenlignes med det jeg hadde før jeg begynte på medisinene.
Når man i alle år har fått innprentet hvor lite verdt en er, hvordan skal man da klare å komme seg opp på et nivå der en aksepterer seg selv og blåser en lang marsj i hva andre tenker og mener om en? En ser jo at relativt sterke kvinner som gjennom flere år har blitt banket opp, ender som vrak med null selvtillit og som mangler helt evne til å bryte ut av forholdet. Til slutt legger jo kvinnen skylden på seg selv for at hun blir banket. Slik er det med meg også. Det er ikke noe vold inni bildet når det gjelder meg. Volden blir begått inni meg istedet og det er min egen skyld at jeg lar meg bryte ned gang etter gang etter gang...
Skulle ønske det fantes en magisk mikstur som kunne rette opp alt som blir ødelagt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.