Uføretrygdete = Latsabber

Det er mye snakk om navere og uføretrygdete for tiden. Folk som ikke gidder å jobbe og sitter mesteparten av dagen på baken og glor på tv, eller holder seg foran pc'en i stedet for å gjøre en innsats for å få seg en jobb.

Det er fantastisk mange som sier de er uføretrygdete, men å gå på kafè, kino og andre ting som å gå på tur og ikke minst på treningssentre, DET klarer de, men så snart det blir snakk om jobb, så er de for syke til det. 

Klarer man å få ræven utav sengen og komme seg ut døren, klarer man også å gå på jobb. Det er bare viljen det står på. Jeg har vært mye syk jeg også, men jeg klarer fint å gå på jobb likevel.

Det er våre skattepenger disse folka bruker. Penger som vi har jobbet og slitt for og som vi skal sitte å se på at de går til latsabber og trygdesnyltere. Jeg blir så provosert av dette og håper snart at vi kan få innført Fattighuset igjen, så kan alle disse oversyke menneskene stå der med luen i hånden og få litt mat. Det er bare mat de trenger, egentlig. 

Trygdeutbetalingene i dag er altfor høye. Uføretrygdete har til og med råd til å dra til syden for skattepengene våre samtidig som de hyler og skriker om hvor dårlig råd de har. Jeg har også sett uføretrygdete jobbe på huset sitt der de klatrer rundt på taket og husmaling, det klarer de også.

Alle kan få seg jobb, bare de vil. Kan du ikke gå eller se, kan du bli telefonselger. Har du andre sykdommer, kan du sikkert få deg en kontorjobb. Det finnes jobber der ute bare du gidder å lete litt.

Uføretrygdete klarer jo å komme seg utav huset og hvis de ikke får seg jobb, kan de jo sette seg på gaten og tigge. Vi har tiggere nok rundt omkring og så lenge tiggerne er norske, gjør det ingenting. Jeg slenger gjerne fra meg en tier i koppen til disse slaurene når jeg er i byen.

Har dere hørt disse uttalelsene og meningene før? Denne lille anekdoten er satt sammen av uttalelser jeg har hørt om uføre den siste tiden. Disse sitatene er fra folk som, jeg håper, bare skriver for å provosere. Gjør de ikke det, er det utrolig skremmende lesning. "Når jeg klarer det, klarer alle det". Jeg er sikker på at det er mange, både uføre og friske som har hørt denne uttalelsen. En kjenner kun andre utfra sitt eget ståsted og så lenge en slik person har det bra, må jo alle ha det bra, ikke sant?

Jeg vil tro at vi alle har tenkt slik som personen i historien over. Det er naturlig å tenke slik, men når man oppdager at man tenker på den måten, er det på tide å gripe tak i seg selv for å forsøke å endre holdningen sin før det er for sent. Begynner denne ovenfra-og-ned holdningen virkelig å feste seg i hodet ditt, går det ikke lenge før den brer seg til resten av kroppen og en kan ende opp som en kald, kynisk, bitter og hatefull person med null gleder i livet. En slik person knyter seg og begynner å få en god del rynker i pannen, da vedkommende hele tiden kniper øynene igjen for å se mest mulig bisk ut.

Jeg tror at mange som har denne dårlige holdningen til mennesker som ikke er så heldige at de kan gå i jobb, egentlig føler seg veldig små og må finne noen de kan se ned på for selv å føle seg viktige. "Se på meg. Jeg klarer mer enn deg og er derfor mer viktig enn deg". Dette er en setning som jeg vil tro beskriver mange som hakker på syke mennesker.

La oss motsi ovennevnte historie punktvis.

1. Uføre sitter på baken hele dagen og glor på tv/pc
Dette stemmer ikke. En god del gjør det, men det er ingenting gale i det. Mennesker som ikke kan jobbe, har gjerne venner på facebook, som de snakker med og jeg ser heller ikke at det er noe galt å sitte å hygge seg med et godt tv-program på dagtid. Det går mange gode vitenskapsprogram og de som må være hjemme, kan suge til seg mye informasjon og lærdom av dette.

2, Uføre drar på kafè, kino, teater i stedet for å jobbe
Ja, hvorfor skulle de ikke det? Kanskje de bare går ut en gang i måneden. Det at man er uføretrygdet er ikke det samme som at man er sengeliggende. Mange sliter psykisk, har psykiatriske diagnoser som er vanskelig å forene med arbeid.
Alle har vi behov for å komme oss ut iblant og hvis du ser naboen, som du vet er uføretrygdet, gå på teater, kan vedkommende spart lenge for å få råd til dette.

3. Uføre går på treningsentre, men gidder ikke å jobbe
Det er nok mange uføre som går på treningsentre og det skal vi være glad for. Vet du hvorfor den uføre naboen din er på treningsenteret flere ganger i uken? Kanskje h*n har et treningsopplegg sammen med fysioterapeuten og legen sin slik at h*n KAN bli frisk og kanskje klare å komme seg ut i jobb igjen? Det er vel det du ønsker?

4. Din uføre nabo maler huset
Det synes du nok er rart. Kanskje naboen har en bra periode og klarer å komme seg ut for å jobbe litt i hagen eller på huset? Kanskje naboen din har en psykiatrisk diagnose som gjør at h*n ikke fungerer i arbeidslivet, men klarer å jobbe litt hjemme?

5. De uføretrygdete bruker mine skattepenger
Nå skal du høre noe du kanskje ikke visste. Det er ikke dine skattepenger. Det er heller ikke mine skattepenger. Disse pengene er våre bidrag til det velferdssamfunnet som vi er så heldige å leve i her i landet. Det er penger fra felleskassen og som alle har rett på hvis de har behov for det. DINE skattepenger gjør at folk kan få komme på sykehus/sykehjem når de har behov for det. Du kan gå på skole og få et godt grunnlag til å få videre utdanning og få deg en god jobb.
Mange som er uføre, har jobbet et langt liv og fått dårlig helse FORDI de har jobbet og slitt for at vi andre skal ha det trygt og godt her i landet. Når noen blir syke, har de rett på penger, slik at de kan leve et noenlunde bra liv.

Uføre bruker mye penger på medisiner, lege og andre helserelaterte ting og å si at uføre har god råd, blir bare for dumt. De har like mange månedlige utgifter som oss andre i tillegg til pengene de bruker på behandlinger.

6. Alle kan få seg en jobb
Joda, det er sant. "Alle" kan få seg en jobb, men arbeidslivet vil ikke ha "alle". De vil ikke ha mennesker som de ikke kan stole på. At en arbeidstaker er frisk ene dagen og gjør en super jobb, men som må være hjemme de neste 2 dagene pga smerter, ønsker ikke arbeidslivet å ha. De vil ha effektivietet og de vil ha en arbeidstaker de kan stole 100% på. Det er mange uføre som har forsøkt og forsøkt å komme seg ut i jobb. De vil så gjerne, men de klarer ikke å opprettholde arbeidsinnsatsen og de må erklære fallitt.

Å si at noen kan bli telefonselger eller sitte på kontor, blir for dumt. Det er spesielle mennesketyper som kan jobbe som telefonselgere. En del liker å snakke i telefon, men så er det noen som bare ikke klarer det. Å jobbe på kontor er ikke så enkelt som det høres ut. Kontorjobbene forsvinner mer og mer. Før var det relativt lett å få seg jobb som sekretær. Det var bare å ta noen Handel og Kontor kurs, så var man aktuell. Nå derimot finnes det knapt en sekretærjobb å få.

7. De kan jo tigge
Dette blir bare for dumt. Tigging er ikke noe et menneske skal måtte gjøre. Mennesker som tigger, gjør det fordi det er deres siste utvei til å slippe unna sulten (jeg snakker ikke om sigøyner-tiggerne nå. De er organisert). Uføre skal slippe å bli spyttet på og kalt for utskudd og en plage.

Med all hetsingen som har vært i det siste og dette er dessverre økende, har de uføre mer enn nok med å klare å holde ryggen rak. Uføre har ingenting å være flau av. De har ingenting å be om unnskyldning for.

Det er dere som sparker nedover, som trenger å bøye dere ned for å løfte den tunge og såre foten som har sparket ganske så mye på de syke den siste tiden.

Jeg ønsker dere god bedring.

Nederdrektig av BA

At det går an å synke så lavt som Ba har gjort i dag, trodde jeg ingen avis kunne. Jeg driter i både fotball og Brann, men måten Ba har behandlet treneren ved navn Norling på er bare - ja, jeg vet nesten ikke hva jeg vil si. Lavmål kanskje, men det er verre enn det. Det er stygg mobbing av et menneske som ikke har gjort noe annet enn å forsøke å gjøre sitt beste for et lite fotball-lag på vestlandet.

Som kanskje noen av dere fikk med seg, har denne treneren nå fått sparken, noe som vi fotballhatere synes var trist, for jo lengre ned dette laget kom, jo bedre er det pågrunn av bøllekulturen som finnes hos enkelte av tilhengerne men det er en annen sak.

Denne stakkars treneren har bare fått kjeft og klage fra alle fotballtilhengerne selv om han har gjort så godt han kunne som trener. Ingen skal behøve å bli mobbet. Når man gjør sitt beste, fortjener man respekt. Ikke mobbing.

Jeg har alltid støttet måten denne treneren har jobbet på og i mine øyne, har han ikke gjort noe galt. Han har vært ydmyk heller veien og når Ba trykker rutetidene fra Flesland, slik at denne treneren kan komme seg fortere hjem til Sverige, har glasset rent over for de fleste bergensere, vil jeg tro. Kommentarfeltet koker i avisen nå og samtlige er rasende på måten denne lille filleavisen har behandlet Norling.

For en del år siden, hadde Ba en stand på Torgalemenningen nettopp mot mobbing og så noen år etterpå gjør de seg til rikskjendiser nettopp ved å mobbe andre. Snakker om å krasje med seg selv i døren samtidig som de skyter seg selv i foten med kanon.

Selv om noen av bergenserne heier på Brann og blir sure av at dette laget ikke klarer å få mål, skal en ansatt i Brann behandles med respekt. Ingen fortjener kjeft når de har gjort så godt de kan.

Jeg blir bare så kvalm og rasende av dette. Norling fortjener noe bedre enn Bergen og som kan behandle han med respekt. Ikke minst i pressen. Redaktøren i avisen er ikke villig til å komme med en skikkelig unnskyldning engang.

Opplagstallene til Ba raser nedover og de kommer til å rase fortere etter denne saken.

Vi kommer hvertfall ikke til å kjøpe denne blekka mer.

Skal jeg le eller skal jeg gråte?

Nå vet jeg ikke hvilken reaksjon jeg har. Jeg har lyst til å bryte ut i hysterisk latter samtidig som jeg har lyst til å starte en krampegråt.

Hvar grunnen er? Jo, det skal jeg fortelle dere.

Kontroll på øyeklinikken
I dag var det på tide med kontroll etter stæropersjonene. Jeg har vært en blanding av håpefull og nedfor. Nedfor fordi synet ikke er blitt så mye bedre og håpefull fordi jeg håpet at de kunne korrigere det med en operasjon eller laserbehandling. Det blir det dessverre ikke. Jeg ser fremdeles svært dårlig på høyre øye og hornhinnen på det venstre er fremdeles hovent. Da de opererte, ble det satt inn linser med styrke, men dette har ikke hjulpet meg. Jeg så bedre på det venstre øyet noen dager etter operasjonen, men så forverret det seg igjen. Grunnen til det, kan være at jeg er ganske tørr på et venstre øyet etter alt saltvannet som det har blitt dryppet med.

Øyelegen sa at jeg burde vente med å ordne briller til slutten av juni/begynnelsen på juli, men jeg vil ikke at noe skal komme i veien for ferien i Sverige. Vi setter nesen mot vårt 2. fedreland den 28. juni.

Så har det skjedd - IGJEN!
Forrige måned var jeg en tur til tannlegen med en knekt tann for å få den bygget opp igjen. Han sa da at den tannen burde rotfylles og settes en krone på. Noe som ville kostet meg den nette sum av 15 000 kroner. DET gidder jeg ikke å spandere på en jeksel, så han lovet meg å sende en henvisning til en tannklinikk som kunne operere ut tannen.

Joda, det var greit nok det. Det var bare det at i dag knakk den igjen. Da var det ikke bare selve oppbyggingen som forsvant, men en stor del av tannen også. Det er det man har igjen for å pusse tennene med elektrisk tannbørste. Jeg begynte umiddelbart å verke og jeg var snar med å ringe tannlegen min og fikk time klokken 13 i morgen.

Da jeg kom hjem, ringte jeg til tannklinikken som jeg trodde at tannlegen min henviste meg til, men der lå det ingen henvisning. Jeg fikk allikevel time til operasjon den 17. juni. Jeg hadde ikke tid til å gå rundt og vente på en time som aldri kommer til å dukke opp. Nå har jeg proppet med med paracett og håper at tablettene klarer å holde meg nogenlunde smertefri til i morgen.

Hva blir det neste? Påkjørt av Bybanen...?

Begravelsen

I dag var det begravelse. Denne gangen var det min svigermor sin tur. Det var en utrolig vakker begravelse og presten var utrolig flink og omtenksom. Det er vel ikke annet å vente når det er Thor Brekkeflat som forettet. Da han holdt minnetalen, klarte han å få frem smil flere ganger blant de sørgende.

Kisten var hvit og omkranset av hvite blomster. Det ble litt vanskelig for meg da jeg kom inn i kirken og så båren og det tok litt tid før jeg klarte å kontrollere følelsene mine. Jeg er jo som kjent et følelses-mennesker og gråter i hytt og pine når det er noe som gjør meg trist eller glad. Jeg skulle ønske jeg var flinkere på å kontrollere meg selv, men det klarer jeg altså ikke. Da vi skulle ut, bak kisten, kom gråten og jeg klarte å komme med et par hikst. Jeg er utrolig flau over det. Alle andre klarte å kontrollere følelsene sine, men ikke denne damen nei.

Seremonien startet med solosang av Arvid Søreide. Han sang Amazing Grace til piano. Etterpå sang vi Kjærlighet fra Gud, før Brekkeflat holdt et fint minneord over Margot.

Etter minneordet, var det igjen solisten sin tur. Denne gangen med Tir N'a Noir. En nydelig fremførelse. Da presten var ferdig med jordpåkastelsen, sang vi Så Ta da Mine Hender. Til slutt var det en roseseremoni der hver av familien fikk en hvit rose som skulle legges på kisten.

Jeg hadde gruet meg som en hund til denne begravelsen, nettopp fordi jeg har så lett for å gråte. Jeg satt og tenkte på alt fra matoppskrifter til kontrollen jeg skal ha hos øyelegen i morgen. Dette er for å få litt avstand slik at jeg ikke begynner å tute, men da vi gikk ut, klarte jeg som sagt ikke å holde meg. DA kom gråten da. Jeg tror jeg aldri har vært så flau. Tenk å gråte over noen som en aldri har truffet. Jeg skulle jo være der for mannen min og jeg tror jeg klarte det på et vis, men ikke så mye som jeg hadde håpet på forhånd. Han satt og så så fortapt ut at jeg nesten begynte å gråte av det også.

Det er rart med sorg. Da vi fikk vite at svigermor var gått bort, følte vi jo sorg, men så er det så mye som skal ordnes frem mot begravelsen at en nesten ikke har tid til å kjenne på sorgen før man sitter i kirken. Det er ofte da følelsene gjerne tar overhånd, hvertfall for dem som hører til menneskerasen Sippus Kontinuerligus.

Synsendringer

Etter operasjonen har synet på det høyre øyet forandret seg.

Til det verre

Det eneste jeg ser når jeg lukker venstre øye, er grøt. Jeg skimter litt detaljer, but that's it. Akkurat nå sliter jeg med kraftige angstanfall/hyperventilering fordi jeg er så redd for å miste synet. Selve øyet er hovent enda. Jeg har ligget med 24t oppkastsyke og er nå redd for at trykket inni øyet har økt. Alle vet jo hvor anstrengende det er å ligge over doskålen. Og jeg som har fått streng beskjed om ikke å bøye meg...

Omtrent slik er synet på det høyre øyet nå
(bildet til høyre)

Jeg skal til undersøkelse på onsdag. Dette er en time som jeg fikk da jeg opererte dette øyet og håper nå at det kun er en liten justering som skal til. Jeg hadde dratt dit på tirsdag, men da er det begravelse og jeg har nok med det den dagen.

Hvorfor skal slike ting alltid skje rett før en helg, eller aller helst i begynnelsen på en langhelg. Det slår aldri feil. Jeg kan nesten garantere at jeg ødelegger en tann rett før påske, slik at jeg er nødt til å gå med verk hele påsken og jeg brekker negler dagen før vi skal på ferie.

I dag har jeg ramlet 2 ganger. Først snublet jeg i støvsugerslangen og en stund etterpå snublet jeg i det lille bordet som bluray-spilleren vår står på. Det endte nesten med at den datt i gulvet, men jeg klarte å gripe tak i den før den kom så lang, men jeg slo meg ganske hardt i albuen.

På tirsdag var det planen at min kjære skulle være med å bære kisten, men i stedet må han geleide konen så hun ikke snubler i et eller annet når vi skal ut.

Jaja, jeg kan ikke gjøre noe med øyet nå i helgen, så jeg får bare krysse fingrene og håpe at det vil komme seg...

Begravelse

På mandag fikk vi den triste beskjeden om at min svigermor var gått bort. Hun var syk de siste årene og bodde på sykehjem. Vi har vært klar over at det gikk den veien, men selv om vi var forberedt, kommer det allikevel som et lite sjokk.

Det er rart å tenke på at for hvert gammelt menneske som dør, er det en epoke som er over. Det er jo slik livet er. Alle blir vi født og alle skal vi dø. Det er jo ingen som har overlevd livet.

Selv om en du kjenner dør når vedkommende er svært gammelt, er det uansett veldig trist og spesielt når det er i nær familie. Nå var ikke jeg så heldig at jeg ble kjent med min svigermor, da hun allerede var svært syk da jeg traff min kjære. Heldigvis fikk hun bo de siste årene på et flott sykehjem der de ansatte var helt fantastiske og behandlet de eldre med den respekten som de har krav på.

Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen:

Bruk de gamle mens de lever.

Nå jeg snakker om "bruk", mener jeg at man skal benytte seg av all kunnskapen som de eldre sitter inne med. Det er altfor sent å angre på at man ikke snakket mer med dem mens de levde. Bruk tid sammen med dem og forsøk å gi dem mange gleder i hverdagen. Gå på konditori, gå tur, gjør noe morsomt sammen, sitt i sofaen over en kopp kaffe og SNAKK med dem. Prat menneske til menneske og ikke ovenfra og ned. Ha tålmodighet med dem og bli ikkr irritert hvis de gjentar seg selv eller roter litt innimellom.

Sliter de med hukommelsen/alzheimer eller liknende. Ikke korriger dem hvis det de sier er "helt bak mål". Det vil bar få dem til å føle seg små og dumme i forhold til andre. Det kan til og med gi dem angst fordi tingene er helt annerledes enn du tror.

Hvis et eldre menneske sier noe slikt som "jeg må jo betale for hotellrommet mitt" når han eller hun tror hun er et annet sted enn på sykehjemmet, svarer du "det skal jeg ordne". Forteller du vedkommende at "du er jo på et gamlehjem", kan dette skape angst hos den gamle.

Nå er jo ikke jeg noen "spesialist" i dette, jeg bare skriver hva jeg mener. Om detter er rett eller feil når det kommer til pedagogikk, har jeg ikke peiling på. Jeg vil bare at de eldre skal føle seg trygge.

Da jeg mistet min mormor, følte jeg nesten at verden falt i grus. Det var hun jeg snakket med når jeg hadde det tungt. Det var hun som kom da folkehøyskolen som jeg gikk på, hadde avslutningsfest og det var hun som lært meg å strikke. Jeg angrer bare sånn på at jeg ikke ga meg selv mer tid sammen med henne.

Da hun fikk kreft og lå på Haukeland, var jeg på besøk nesten hver eneste dag, men jeg har allikevel dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer. Spesielt i ungdomsårene. Jeg opptrådte til tider ganske så respektløst overfor eldre mennesker, selv om jeg knapt hadde noe tenåringsopprør.

Slik er det kanskje med de fleste tenåringer. Eldre mennesker OG foreldrene er bare en byrde som en er nødt til å ha rundt seg, ellers kunne man klart seg fint uten. Trodde man.

Det er først når man kommer litt oppi årene at en oppdager hva man har mistet når eldre familiemedlemmer dør.

RIP

alle som har levd et langt liv

og som nå sover

Operasjon nr 2

Neid, jeg har ikke lepra i
pannen. Det er bare
plasteret

I går ble operasjon nr 2 gjennomført. Det er utrolig greit at det er over - forhåpentligvis. Denne gangen gikk det som en drøm og jeg er i full gang med hverdagen igjen, selv om jeg ikke skal bøye meg og må rope på min kjære hver gang jeg mister noe på gulvet.

Det var litt krise i dag tidlig, da jeg tok av meg koppen. Det var ikke mulig å få åpnet øyet pga at det var så hovent. Heldigvis har det kommet seg en smule og jeg sitter nå med gardinene fratrukket og med vanlige briller.

Jeg hadde det utrolig gøy i går, både før jeg skulle inn til operasjonen og etterpå. Vivalen som jeg fikk, virket som en kule og Moffeliten var i supert humør da hun kravlet oppi stolen og smilte over hele ansiktet da hun ble trillet inn til operasjon.

Alt gikk så bra at vi valgte å gå på Baker Brun etterpå for å ta oss en kopp kaffe.

Jeg er utrolig glad for at jeg er ferdig. Det er mulig at jeg skal inn til en korrigering senere, men det ser man på kontrollen som jeg skal på i neste uke.

Blid og klar til operasjon

Delvis våknet og optimistisk

Da blir det spennende å "se" fremover. Jeg må vente 6 - 8 uker før jeg får meg nye briller. Jeg regner med at jeg trenger både pc-, lese- og gåbriller. Jeg er hvertfall glad for at alt dette øye-greiene er over nå, selv om jeg ser ut som om jeg har fått juling.

Hår i friluft

Som dere ser av bildene, har jeg kommet ut av parykkskapet. Jeg har fått håret mitt tilbake, grått og trist, som mange damer på min alder har. Det var utrolig uvant å gå ute uten parykk. Jeg følte meg naken på hodet. Jeg kommer nok til å bruke parykk innimellom når jeg skal være ekstra fin, slik som til ferien.

Håret mitt har endret seg etter at det har vokst ut. Det er blitt blankere og mer krøllete og det er jo greit da. Om jeg kommer til å farge det, er jeg litt usikker på. Jeg liker denne gråfargen faktisk og når håret har vokst til skuldrene og forhåpentligvis holder seg krøllete, kommer jeg nok til å bli fornøyd.

Det eneste minuset er at jeg har veldig lite hår på bakhodet. Det har jeg alltid hatt og man ser rett inn på hodebunnen min. Det er derfor jeg er litt i tvil om jeg skal farge det, siden hodebunnen da vil vise mer. Dette er også en av grunnene til at jeg ønsker å fortsette med parykk, men jeg trenger en parykk som ser naturlig ut og som ikke likner på en lue. Jeg har kjøpt maaange parykker det siste året, men de fleste har jeg kastet fordi de ikke var gode nok. Nå har jeg en annen parykk i kikkerten, men den koster litt, så jeg får se.

Nå skal jeg ha en liten matpause mens jeg venter på at øyeklinikken skal ringe.

Nye hender + litt tips for hånden

Ikke sponset produkt

Er det noe på kroppen min jeg er fornøyd med, så er det hendene mine. Det er det eneste på kroppen min som er fri fra rynker og tidens tegn. Enn så lenge. Jeg har alltid vært nøye med å pleie hendene mine og er svært påpasselig å alltid bruke engangshansker, enten det er når jeg skal vaske eller stelle plantene. Jeg smører dem gjerne flere ganger om dagen, for å unngå at de skal bli tørre og sprukne. I tillegg er jeg jo et fast inventar hos byens beste negledesignere. Tror aldri jeg har vært skuffet når jeg har gått ut døren derfra.

Det eneste jeg er litt bekymret over, er at jeg har vitiligo på hendene også. Vitiligo er tap av pigment og det er ingenting en kan gjøre noe med. Jeg har det også i ansiktet og på halsen og i rette lyset, ser det ut som om jeg har en skittrand rundt halsen, men det er kun pigment-tapet som gir denne effekten. Pent er det ikke, men som sagt er det ingenting en kan gjøre noe med annet enn å forsøke å dekke over det med foundation. 

Jeg kan heller ikke bruke sminke i øyeregionene på 14 dager. Dvs at jeg har 14 dager igjen før jeg kan begynne å sminke meg. Dette er jo pga av stæren som jeg skal fjerne på tirsdag. Jeg gleder meg til å få ordnet det nå. Tenk, i forgårs klarte jeg å lese i en bok for første gang på x-antall år. Det var stort.

Nå var det ikke øynene mine jeg skulle snakke om i dag, men viktigheten av å ta vare på hendene. Det er mange som gjerne merker at hendene begynner å bli litt grovere og tørre når de kommer så langt oppi åra som jeg selv er. Da er det desto viktigere å finne gode produkter som passer nettopp til dine egne hender. Det nytter ikke med en håndkrem fra Rimi eller lignende butikker. En må være bevisst på hva en kjøper. 

Det beste en kan gjøre, er å oppsøke en neglesalong der du kan bli anbefalt en god håndkrem OG negleolje. Negleoljen tar du på både på neglebåndet og under neglen. Spesielt hvis du har kunstige negler. Da unngår du at neglen splitter seg. Selv sverger jeg til Kinetics. Jeg har brukt dette merket en stund og synes det er et godt merke.

Det som også er viktig når du steller hendene dine, er å ikke klippe neglebåndene. Bruk en q-tips til å skyve dem tibake etter at du har hatt negleolje på neglene. Gi også hendene en god kur innimellom og husk at er allerede rynkene kommet på hendene, er det ikke så lett å få dem bort.

Ta deg en tur i en god neglesalong og la dem stelle hendene dine og gi deg gode råd om hvordan du best kan ta vare på dem. Det er vel anvendte penger. Malte negler på en grov arbeidshånd, blir aldri pent.

Mars og april

Vakker dag i Fjellveien - Bilder

Dagen i dag ble fantastisk. Vi har hatt den fineste dagen så langt i år og min kjære og jeg bestemte at innendørs, det kunne vi ikke være. Vi startet med å snakke om Kvernabekkveien, så Krokeide, men valget falt på vakre Fjellveien, som ligger nært Bergen Sentrum.

Vi kjørte til Bygarasjen og tok drosje opp til Bellevue og startet spaserturen derfra. Det som overrasket meg, var at jeg var sprekere enn jeg trodde. Det er en liten stigning i begynnelsen på Fjellveien, men tøtta forserte disse bakkene som ingenting. Det er det en har igjen for å gå i trapper.

Vi kjøpte med oss en Ola-pakke på Narvesen og undertegnede hadde tatt med kaffe, så i dag har vi hatt en liten kjærestedag hånd i hånd.

Vi gikk til Mon Plaisir, der vi snudde og gikk tilbake nedover Forskjønnelsen.

Særlig brun er jeg ikke blitt enda, selv om jeg er ganske så brun på nesen, men et sted skal en jo starte. Hihi...

Helt i begynnelsen av turen

Et av sommertegnene

Byens vakreste utsikt

En liten pause før vi begynte nedstigningen

Alt i alt gikk vi 7 km i dag og det er godt gjort da vi er helt ute av trening. Jeg har ofte snakket om at jeg ønsker med funkisvilla på Nesøya, men å bo oppi Fjellveien hadde ikke vært så veldig dumt. En blir hvertfall utrolig sprek på kort tid hvis man velger å gå hjem etter at man har shoppet i sentrum.

Mens vi gikk langs veien, hørte vi bauekorps som øvet til 17. mai. Jeg blir så glad hvergang jeg hører disse trommeslagene, men jeg må ærlig innrømme at jeg er glad jeg ikke bor i nærheten der de øver for det smeller ganske så godt.

Det eneste jeg ikke liker av ting som hører til 17. mai er musikk-korps. Det er absolutt noe av det verste bråket jeg kan tenke meg og enkelte klarer jo ikke å spille rent i det hele tatt. 

Nei, takke meg til bauekorps og ikke hvinende trompeter og andre blæseinstrument. Det sistnevnte hører kun til i et symfoni- eller philharmonisk orkester der de som spiller har en utdanning og klarer å treffe tonene.

Ha en fortsatt fin helg folkens

Er du sjalu eller misunnelig?

Hvem og hva er du misunnelig på og hvem er du sjalu på?

Kanskje du ikke er helt sikker på forskjellen på disse to begrepene?

En misunnelse kan være en god følelse, mens sjalusi er det nett motsatte.

Sjalusi innebærer at man ønsker å hevne seg/skade andre med tanker, ord og gjerninger for å få tak i det den andre parten har. Dette er en negativ følelse og bærer ingenting godt med seg; hverken for offeret eller den som har denne følelsen.

Misunnelse derimot, er en positiv følelse. Man unner gjerne andre å ha et fint hus, mye penger, råd til kosmetiske operasjoner, dyre klær osv osv, men man har lyst på det samme selv, uten at man skuler til de som er så heldige å ha det en selv ikke har.

Jeg må innrømme at jeg var veldig sjalu av meg i min grønne ungdom. Det gjaldt jo gutter selvsagt. Jeg var liten, sjenert og ikke videre pen, men jeg forelsket meg så ca 2 ganger i uken og var det en jente som stakk av med en gutt jeg likte, ulmet det i meg og jeg ønsket at lyn og torden skulle slå ned i hodet på min rivalinne. Jeg kom alltid til kort på guttefronten og hadde hele tiden en vond klump i magen og dårlig selvfølelse. Uansett hvor mye jeg forsøkte, ble jeg ikke interessant nok eller pen nok for hormonforstyrrete tenåringsgutter.

Til og med etter at jeg ble "voksen" har jeg hatt sjalusi. Denne følelsen varte vel til jeg var 30. Da forsvant den som dugg for solen og jeg har ingen problem med dette nå. Jeg tror det bunner i at jeg er blitt mer selvsikker, selv om jeg har langt igjen til jeg klarer å se meg selv som et like viktige menneske som alle andre.

I dag kan jeg med stolthet si at jeg ikke finnes sjalu og jeg har heller ingen grunn til å være det. Det eneste sjalusi gjør, er å skade den som sitter med denne tunge følelsen. Livet skal ikke bestå av slike vonde følelser. Å føle sjalusi, ser jeg på som å begå selvskading på sitt eget sinn. Om du ikke kutter deg med kniv på huden, gjør du dette inni deg istedet og det kan være minst like vondt.

Livet er så kort og en er død så lenge (fra en kjent, norsk film). Bruk det korte livet som vi har til å fylle hodene våre med positivitet istedet. Dere som går rundt og er sjalu bør kanskje tenke på at det er en mening med at akkurat denne personen eller tingen skal være i livet ditt da det kanskje vil komme noen andre og/eller bedre ting inn i livet ditt etterhvert og pakker du deg inn i slike vonde følelser, vil du kanskje gå glipp av akkurat det som står og venter på deg.

Når det kommer til misunnelse, er det noe annet. En kan være misunnelig på en person fordi vedkommende har en god jobb og trygge rammer eller har et hus som en kunne dødd for, men man ønsker denne personen godt og går ikke rundt med vonde tanker for denne.

Nå er ikke jeg blant de rikeste og kommer nok aldri til å bli det heller, men jeg gleder meg over at andre har det godt, har penger og råd til å kjøpe det de har lyst på. Slike mennesker har også jobbet for pengene, men de har hatt bedre muligheter til å lykkes enn oss andre. Jeg blir lei meg når jeg hører hvordan "mannen i gata" uttrykker seg når det gjelder de som har penger. De rike kan man visst herse med og snakke stygt om så mye mann vil. De er fritt vilt.

Disse "rikingene" skaffer arbeidsplasser og gir Norge en god inntekt i form av avgifter, som "mannen i gata" nyter godt av. Disse menneskene har et stort og tungt ansvar på sine skuldre og bli takket ved at de blir snakket stygt om og får høre hvor fæle de er fordi de tjener bedre enn oss andre. Det er en grunn til at de tjener bedre og det er fordi de er bedriftseiere og har ansvar.

Nå sporet jeg av litt. Det jeg vil si til slutt, er at vi må lære å glede oss over folk som har suksess istedet for å raljere over disse hvis ting ikke går så bra i en periode.

Forsøk å se med litt blidere øyne på mennesker som har det en selv så gjerne ville hatt istedet for å rynke brynene mot dem.

Det er da man får rynker.

Post operasjon + video

Det blir bedre, litt etter litt. Lørdags morgen fjernet jeg koppen, men det tok en stund før jeg kunne åpne øynene. Det stakk ganske mye i såret som jeg hadde. Det er jo litt rart at et sånt lite sår kan gjøre SÅ vondt. Etter 1 til 2 timer, klarte jeg omsider å få opp øynene og begynte med dryppingen. Jeg skal dryppe øye 3 ganger om dagen i 3 uker. Det vil si at det blir 6 uker med drypping på meg før jeg er ferdig.

Jeg får heller ikke bruke sminke i øye-området og må gå rundt og se ut som en gammel, grå kjerring. Noe som jeg også er, men jeg er flink til å kamuflere hvor gammel jeg egentlig ser ut på bilder. Jeg har bestemt meg for at så snart milliardene kommer rullende, blir det botox på gamla. Jeg vil så gjerne se ut slik som jeg gjør på bildet til høyre.

Jeg må si at jeg er blitt ganske så dyktig med PS de siste årene og for hvert år som går, blir jeg flinkere. Hihi...

Ved en senere anledning skal jeg lage et innlegg vedr. dette og kanskje komme med noen tips til hvordan man kan se bra ut på bilder. De aller fleste ser smashing ut, uten at de trenger å gjøre noe, men så finnes de av oss som må ha litt hjelp av redigeringsprogram for å kunne se ut sånn nogenlunde.

Jaja. Tilbake til øyet.

Det gjør vondt fremdeles, men det er mer stikking og følelsen av at noe kommer utav stilling i øyet. Jeg snakket nettopp med klinikken og de sa at det hender at linsen flytter på seg innimellom. Kanskje ikke mer enn en millimeter, men det er ikke farlig. Jeg sover med koppen på øyet, slik at jeg ikke skal gni meg i søvne.

Jeg merker nå at jeg ser bedre, men det er ikke så bra som jeg håpet. Jeg har et annet øye med stær også, så når det er operert, vil jeg nok få et litt bedre perspektiv på omgivelsene. Jeg har hvertfall gått tilbake til de gamle lesebrillene mine. Jeg kan ikke bruke +3 eller +5 lengre, så det har endret seg.

Panikk
Det må jeg innrømme at jeg har innimellom nå. Jeg er ordentlig redd for at operasjonen ikke gikk som den skulle, men dette er tvangstanker, som jeg forsøker å ha under kontroll for ikke å klikke. Dvs jeg klikket i går kveld da naboen over oss begynte å spille, for meg, ganske så høy musikk. Jeg klikket mer eller mindre i vinkel, begynte å hyperventilere og strigråte. Min kjære måtte holde rundt meg slik at jeg ikke slo rundt og skadet øyet.

Det er noe rart med denne naboen. Han setter på musikken etter klokken 21, som er tidspunktet da det skal være stille og spiller til kl 2330. Jeg forstår det ikke. Lurer på om han gjør det på trass eller om det er litt vakuum i topplokket hans.

Jaja, jeg roet meg ned etterhvert, men da jeg var ferdig, begynte øyet å verke noe hinsides og i dag tidlig ringte jeg øyeklinikken. Jeg skal på en hurtigkontroll i morgen for å se at alt er som det skal være.

Time vill shov, som man sier.

Her kan du se hvordan en grå stær operasjon foregår. Dette er ikke for Hvermansen, men hvis du er sikker på at du tåler å se denne videoen, er du velkommen til å klikke på den.

Ha en kjempefin dag videre folkens

Bidragene til tekstkonkurransen

Det ble endel bidrag til tekstkonkurransen, som jeg utlyste for en stund tilbake. Alle bidragene er kjempefine og når jeg kommer til meg selv (og får nikkeltestet alle produktene mine, siden det var ei som hylte og skreik om dette), skal jeg gå igang med å lage noen smykker der endel av sitatene skal settes inn i.

Bidragene

Fra EH

Til syvende og sist har du bare deg selv.

Elsk deg selv.

Fra HW

Er det eit slott?

Er det eit palass?

Nei, det er ein utedass

Fra TK

Det finnes to steder der du 

kan søke tilflukt fra livets strabaser;

Katter og musikk

Fra IW

Jeg gjorde det som barn,

hvorfor ikke nå?

Fra IH

Hva du tror du vet om andre,

er sannsynligvis feil.

Fortune favours the brave.

Love me. Love my cats

Rykter lages av hater,

spres av tapere

og aksepteres av idioter

Alone, but not lonely

Jeg vet ikke hvor jeg skal,

men jeg er på vei.

Tid sammen med katter

er aldri bortkastet.

Hvordan vi behandler dyr her nede,

avgjør vår status i himmelen

Take my advice,

I'm not using it

Uten nerden stopper verden

Practice makes perfect,

but nobody's perfect

so why practice?

Fra BV

Folk som ikke liker katter,

har vært rotter i et tidligere liv

Et hus uten katt,

er et hjem uten sjel

Menn er som fyrstikker,

de tenner fort og mister hodet

Først skapte Gud mannen.

Så fikk han en bedre idè

Der ingen Eva er,

er inget paradis

Ikke ta livet for alvorlig.

Ingen har overlevd hittil

Du er ikke dum.

Bare uheldig når du tenker

Don't you think if I'm wrong

I would know it?