Begravelsen

I dag var det begravelse. Denne gangen var det min svigermor sin tur. Det var en utrolig vakker begravelse og presten var utrolig flink og omtenksom. Det er vel ikke annet å vente når det er Thor Brekkeflat som forettet. Da han holdt minnetalen, klarte han å få frem smil flere ganger blant de sørgende.

Kisten var hvit og omkranset av hvite blomster. Det ble litt vanskelig for meg da jeg kom inn i kirken og så båren og det tok litt tid før jeg klarte å kontrollere følelsene mine. Jeg er jo som kjent et følelses-mennesker og gråter i hytt og pine når det er noe som gjør meg trist eller glad. Jeg skulle ønske jeg var flinkere på å kontrollere meg selv, men det klarer jeg altså ikke. Da vi skulle ut, bak kisten, kom gråten og jeg klarte å komme med et par hikst. Jeg er utrolig flau over det. Alle andre klarte å kontrollere følelsene sine, men ikke denne damen nei.

Seremonien startet med solosang av Arvid Søreide. Han sang Amazing Grace til piano. Etterpå sang vi Kjærlighet fra Gud, før Brekkeflat holdt et fint minneord over Margot.

Etter minneordet, var det igjen solisten sin tur. Denne gangen med Tir N'a Noir. En nydelig fremførelse. Da presten var ferdig med jordpåkastelsen, sang vi Så Ta da Mine Hender. Til slutt var det en roseseremoni der hver av familien fikk en hvit rose som skulle legges på kisten.

Jeg hadde gruet meg som en hund til denne begravelsen, nettopp fordi jeg har så lett for å gråte. Jeg satt og tenkte på alt fra matoppskrifter til kontrollen jeg skal ha hos øyelegen i morgen. Dette er for å få litt avstand slik at jeg ikke begynner å tute, men da vi gikk ut, klarte jeg som sagt ikke å holde meg. DA kom gråten da. Jeg tror jeg aldri har vært så flau. Tenk å gråte over noen som en aldri har truffet. Jeg skulle jo være der for mannen min og jeg tror jeg klarte det på et vis, men ikke så mye som jeg hadde håpet på forhånd. Han satt og så så fortapt ut at jeg nesten begynte å gråte av det også.

Det er rart med sorg. Da vi fikk vite at svigermor var gått bort, følte vi jo sorg, men så er det så mye som skal ordnes frem mot begravelsen at en nesten ikke har tid til å kjenne på sorgen før man sitter i kirken. Det er ofte da følelsene gjerne tar overhånd, hvertfall for dem som hører til menneskerasen Sippus Kontinuerligus.