Julenissen og Den Gode Hjelperen

Julenissen og Den Gode Hjelperen
Av Gro Jeanette Nilsen

På en stubbe langt inne i Nissenes Skog, sitter en julenisse og gnir seg i øynene, som er fulle av tårer. Ikke en lyd høres i skogen, bortsett fra snufsingen hans.

"Det er vanskelig å være julenisse", tenkte han trist, men julenissen er klar over at dette ikke er så lett å forstå for barna.

"Ingen vil ha meg på besøk. Vitsen med å være julenisse er nesten blitt borte", tenkte han sorgfullt, men det var nettopp julenisse han VILLE være. Han var rett og slett skapt til det. Han hadde ønsket å være nisse helt siden han var liten. Den gangen kjente han en liten nissejente, som ga han den fine, røde nisseluen sin og sa at hvis han passet godt på den og tenkte hardt på henne av og til, så ville han bli en ekte julenisse han også. Tenk å få glede små barn på selveste julaften - ja, voksne også. Det måtte jo være det beste man kunne gjøre.

Men julenissens store sorg, var at han ikke kunne snakke. Alle andre julenisser kunne jo det og han ville sp veldig gjerne snakke med alle barna. Før han mistet taleevnen, koste han seg in dissedrakten og var sikker på at han var den gladeste julenissen i hele verden, men nå var han ikke bra nok for noen.

Julenissen satte seg ned ved en haug med juletrær, som lå ute i snøen og han føte seg så ensom og lei seg når han tenkte på alle de glade, festkledde barna han nok ikke fikk se at han til slutt begynte å gråte.

"Hva er det du er så lei deg for da?" hørte julenissen med ett en stemme som sa. Han skvatt til og så seg rundt, men han var da alene her? Det eneste han så rundt seg, var en masse juletrær, som lå i en haug ved siden av ham. "Har du mistet reinsdyrene dine?" fortsatte stemmen.

Endelig gikk det opp for julenissen at det virkelig var et av grantrærne som snakket til ham. Han sperret opp øynene og ristet på hodet, både som svar på spørsmålet og fordi han trodde han hadde hørt feil.

"Jeg gleder meg heller ikke til jul", sa juletreet, "for det er ingen som vil ha et sånt rart juletre som meg, så skjev og skakk som jeg er. Jeg forstår jo det, men jeg skulle så inderlig ønske at noen ville ta meg inn i varmen.

De ordene fikk julenissens hjerte til å smelte og han tenkte at han hadde i alle fall tatt juletreet inn i hjertet sit. "Det var sikkert meningen at du og jeg skulle møtes", fortsatte juletreet. "Jeg skulle ønske jeg kunne lære deg å snakke. Du får sikkert lyst til å si noe når du ser all den fine, hvite snøen og alle de forventningsfulle barna". Julenissen nikket.

"Jeg tror jeg har en idè", sa juletreet full av juleiver. "Du behøver vel ikke å snakke hvis du skal være en sånn hemmelig julenisse, som kommer ned gjennom pipa for å gi ungene overraskelser i julestrømpen. Bare så synd at du ikke får sett ddem når de får overraskelsen, for det var vel det du ville?"

Julenissen nikket trist.

"Ikke gårt. Jeg tror vi har en mulighet til, men da må du gå rundt og bære på meg og jeg kan ordne snakkingen. Ta med deg en kjelke i tilfelle det blir slitsomt å bære meg".

Da strålte julenissen opp og smilte sitt bredeste julenissesmil.

Den julen var det mange som så en julenisse går rundt i gatene og bære på et juletre. Heldigvis var ikke juletreet så veldig stort. Noen ganger ble de stoppet av barn eller voksne som lurte på ting og hver gang svarte juletreet og det var heldigvis ingen som la merke til at det ikke var nissen som snakket, eller det var i alle fall ingen som sa noe til det.

Juletreet og julenissen ble gode venner og arbeidet godt sammen den julen. Om ingen adre ville ha dem, hadde de i alle fall hverandre. Ungene syntes det var morsomt med den fine nissen og juletreet og de voksne snakket om "den koselige julenisssen med medbrakt juletre".

Midt på selveste julaften så de en stresset familiefar som løp rundt omkring og lette etter et juletre, men alle juletrærne var borte nå. Alle bortsett fra det ene. Da familiefaren så julenissen og juletreet, utbrøt han:
"Åh! Akkurat hva jeg trenger; både juletre og julenisse. Jeg har ikke fått tak i noen av delene! Er det mulighet for å få låne både deg og treet?" spurte han forhåpningsfullt og så på nissen. "Ja du skal få nissegrøt også hvis du vil".

"Det er helt i orden", svarte juletreet for julenissen som smilte fra øre til øre.

Sånn gikk det til at både julenissen og juletreet kom til nytte på julaften, akkurat som de hadde ønsket og endelig fikk julenissen oppleve å se barneansikter som lyste opp i glede da de fikk se ham.

Det var gått et helt år. Snart ville julefreden senke seg igjen. Julenissen som ikke kunne snakke ruslet rundt alene i gatene. Han husket så godt hvor fint det hadde vært å samarbeide med juletreet i fjor.

Han hadde vært borte ved stedet der juletrærne var. De var på samme sted i år, men det var nye juletrær. Hans gamle venn, juletreet hadde visnet og døde en stund etter jul i fjor, for sånn er det med juletrær.

Julenissen var lei for det, men han viste det var naturens gang. Samtidig syntes han at han hadde lært mye av samarbeidet med juletreet.
"Nå er jeg ikke så redd og lei meg mer", tenkte han.

Juletreet hadde lært ham at det gikk an å ha det bra og være seg selv, selv om man ikke var akkurat som alle andre. Han husket juletreets forslag om å være en sånn hemmelig nisse, som kom gjennom pipene til barna om natten og det kunne han fint greie.

På en måte ar han blitt modigere nå, ja julenissen syntes faktisk at han var klar en større utfordring. Han visste ikke helt hvordan han skulle gjøre det, men han ville prøve å være en skikkelig nisse, men på sin egen måte.

Noen dager før jul, skrev han en lapp hvor det stod:

"Jeg er en julenisse som er ledig for oppdrag. Jeg kan dessverre ikke snakke, men mitt høyeste ønske, er å få lov til å være julenisse og besøke snille barn".

Mange stoppet og leste lappen som julenissen viste frem og det var flere som syntes at dette var en god idè. Julenissen gjorde mange avtaler om å komme og besøke barn på julaften. I tillegg så hadde han de nattlige pipejobbene sine.

På julaften da julenissen var på vei til et av hjemmene han skulle besøke, traff han en kjent skikkelse. Det var familiefaren fra i fjor. Han hadde nok ikke gjettet hemmeligheten med at det var juletreet som snakket for julenissen i fjor.

"Hei. Har du ikke juletre med deg i år?" hilste familiefaren. "Kanskje du har tid til å stikke innom oss i år også? Det var jo så hyggelig i fjor".

"Nå kommer min store sjanse", tenkte julenissen.

Han fant frem papir og blyant og så skrev han ned hvordan det var fatt med han og juletreet og om hvorfor de samarbeidet. Deretter viste han det til familiefaren.

"Heisann! Det var nytt. Det hadde jeg aldri gjettet, men det var en utrolig god idè. Det gjør ikke noe for oss om du ikke kan snakke. Nå vet jeg jo om det og det er veldig hyggelig hvis du tar deg en tur. Ungene snakket så mye om deg og juletreet ditt etter at du gikk i fjor. De har til og med spurt om den samme nissen kommer i år også. Jeg sa at det kunne jeg ikke love, men de vil bli glade over å høre at du kommer likevel."

"Julkvelden i fjor var spesiell, men det jammen meg denne også", tenkte nissen med seg selv den natten etter at han hadde utført alle oppdragene sine. Dette hadde jo gått kjempefint. Nå, som han hadde våget å stole på seg selv og andre og i tillegg godtatt sitt problem og gjort det beste utav det. Nå forsto han hvor mye bedre man kunne få det bare man våget å ta noen skritt videre og prøve å gjøre noe som man egentlig synes er skummelt.

Julenissen var en sliten, men glad julenisse. Han hadde hatt utrolig mye å gjøre denne julekvelden og det var så gøy fordi det va dette han elsket å holde på med. Han sendte en varm tanke til sin gamle venn, juletreet. Hadde det noen idè om hvor mye det hadde hjulpet ham? Ikke bare med den ene julekvelden i fjor, men med hele hans syn på seg selv.

Julenissen kom alltid til å ha et spesielt forhold til juletrær og julekvelder etter dette. Før følte han seg som en halv julenisse, som ingen ville ha. Nå følte han seg verdsatt, både av andre og seg selv uten helt å forstå at det kunne skje så mye godt på èn gang.

"Og det å føle seg nyttig er viktig hvis man skal klare å ha tro på seg selv", tenkte han før han sovnet.

Julenissen sov så godt at han ikke la merke til den søte nissejenta som stod og så på ham.

"Det var godt at du likte juletreet jeg sendte til deg", kunne man høre nissejenta hviske i vinternatten.