Det er rart å tenke på at for hvert gammelt menneske som dør, er det en epoke som er over. Det er jo slik livet er. Alle blir vi født og alle skal vi dø. Det er jo ingen som har overlevd livet.
Selv om en du kjenner dør når vedkommende er svært gammelt, er det uansett veldig trist og spesielt når det er i nær familie. Nå var ikke jeg så heldig at jeg ble kjent med min svigermor, da hun allerede var svært syk da jeg traff min kjære. Heldigvis fikk hun bo de siste årene på et flott sykehjem der de ansatte var helt fantastiske og behandlet de eldre med den respekten som de har krav på.
Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen:
Bruk de gamle mens de lever.
Nå jeg snakker om "bruk", mener jeg at man skal benytte seg av all kunnskapen som de eldre sitter inne med. Det er altfor sent å angre på at man ikke snakket mer med dem mens de levde. Bruk tid sammen med dem og forsøk å gi dem mange gleder i hverdagen. Gå på konditori, gå tur, gjør noe morsomt sammen, sitt i sofaen over en kopp kaffe og SNAKK med dem. Prat menneske til menneske og ikke ovenfra og ned. Ha tålmodighet med dem og bli ikkr irritert hvis de gjentar seg selv eller roter litt innimellom.
Sliter de med hukommelsen/alzheimer eller liknende. Ikke korriger dem hvis det de sier er "helt bak mål". Det vil bar få dem til å føle seg små og dumme i forhold til andre. Det kan til og med gi dem angst fordi tingene er helt annerledes enn du tror.
Hvis et eldre menneske sier noe slikt som "jeg må jo betale for hotellrommet mitt" når han eller hun tror hun er et annet sted enn på sykehjemmet, svarer du "det skal jeg ordne". Forteller du vedkommende at "du er jo på et gamlehjem", kan dette skape angst hos den gamle.
Da jeg mistet min mormor, følte jeg nesten at verden falt i grus. Det var hun jeg snakket med når jeg hadde det tungt. Det var hun som kom da folkehøyskolen som jeg gikk på, hadde avslutningsfest og det var hun som lært meg å strikke. Jeg angrer bare sånn på at jeg ikke ga meg selv mer tid sammen med henne.
Da hun fikk kreft og lå på Haukeland, var jeg på besøk nesten hver eneste dag, men jeg har allikevel dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer. Spesielt i ungdomsårene. Jeg opptrådte til tider ganske så respektløst overfor eldre mennesker, selv om jeg knapt hadde noe tenåringsopprør.
Slik er det kanskje med de fleste tenåringer. Eldre mennesker OG foreldrene er bare en byrde som en er nødt til å ha rundt seg, ellers kunne man klart seg fint uten. Trodde man.
Det er først når man kommer litt oppi årene at en oppdager hva man har mistet når eldre familiemedlemmer dør.
RIP
alle som har levd et langt liv
og som nå sover
Huff så kjempetrist å lese :( Kondolerer til deg, mannen din og familien ellers <3 Tenker på deg <3
SvarSlettUansett hvor gamle folk er når de dør er trist uansett, for det vil alltid forbli et tomrom detter personen som ikke kan fylles, et savn og mange minner <3
Jeg sørget også mye da min mormor døde, for jeg var så nært knyttet til henne <3 Jeg ble født det året min morfar døde, og derfor var jeg ofte hos henne og overnattet <3 Hun var 83 år da hun døde. Husker jeg reagerte når folk sa: "Det er jo et gammelt menneske som dør, så det er ikke så trist". Det er uttalelser jeg reagerer på. Selvfølgelig er det trist når et eldre menneske dør også. Man takler sorgen forskjellig alle sammen, men jeg synes det virker litt brutalt og følelseskaldt å si at det "er et gammelt menneske". Har hørt flere som har sagt det. Her gjelder det godt voksne mennesker.
Man skal virkelig ta vare på tiden man har sammen med våre kjære <3 Jeg prøver å være bevisst på å si de mine kjære at jeg er glad i dem minst en gang hver dag.
Jeg tror likevel at vår generasjon kanskje hadde mer respekt for de gamle enn hva ungdommene har i dag. Tenker på generasjonene før som vokste opp i storfamilier hvor besteforeldre bodde sammen med dem. Det måtte være en berikelse!
Varme tanker til deg og familien din <3
Tenker masse på deg!
Trøsteklemmer fra Toril
Tusen takk.
SvarSlettEr så enig med deg. Det er naturlig at gamle mennesker dør, men det er like trist for slekt og venner, Det er traumatisk å miste foreldre og spesielt en mor, uansett hvor gammel en selv er. Plutselig er verden så naken rundt en.
Så trist. Kondolerer!
SvarSlettJeg tror mange ganger ekspertisen er i den du er. Vi er jo alle forskjellig og kan ikke alltid presses inn i en eller annen klok teori. Selv om den kanskje er den som representerer "normalen" :)