Øyebunnsfotografering

I dag var det tid for den årlige øyebunnsfotograferingen. Dette gikk som smurt og netthinnen så bra ut. Jeg spurte om å få med en kopi av bildene, men det lot seg ikke gjøre da bildene går rett til journalen.

Det er 30 år siden jeg hadde laserbehandling og da sto jeg i fare for å bli blind pga netthinneløsning. Jeg husker at jeg måtte gjennom en drøss behandlinger og det var IKKE behagelig. Hver gang de skjøt laser inn på øynene, stakk det i øynene, i tillegg freste det da de traff netthinnen.

Jeg husker også da jeg fikk zenon-behanling på øynene. Det var IKKE en glede. Det var tvertimot så smertefult at det skulle vært forbudt. Nå vet jeg ikke om de fremdeles gir denne behandlingen, får ikke håpe det.

Det de gjorde var følgende:

Først bedøver de øyet ved å sette sprøyter inners i øyekroken. Dette er veeeldig vondt. Alle vet jo hvor ømfintlig øyet er.
Du måtte for all del ikke bevege øyet mens de stakk. Så sperret de øyet helt opp ved hjelp av et slags "stativ", før de festet strengen i øye-eplet for å kunne bevege øyet i den retningen som det måtte vær i mens de "skjøt".


På den tiden tålte jeg ganske mye smerter. Tannlegen borte i tennene mine uten at jeg trengte bedøvelse, men det jeg var igjennom på Øyeavdelingen var et rent helvete. Jeg gråt og gråt mens de holdt på med å sette bedøvelse. Jeg følte meg jo totalt overkjørt da jeg var nødt til å ligge på en benk mens de holdt på.

Det morsomste med hele den seansen, var at før jeg kom ned på operasjonssalen, fikk en likegladsprøyte. Problemet var at jeg ble liggende ganske lenge før jeg kom ned, slik at likeglad-injeksjonen sluttet å virke.

Trodde de...
Jeg fikk en til og det gjorde at da jeg kom ned på OP-salen, var jeg så lystig at jeg gaulte på julesanger av full hals mens jeg ventet på legen, så litt morsomt var det da.

Jeg er veldig glad for at jeg hadde kun èn zenonbehandling. Det var nok for meg.

Slik ser et diabetes-øye ut etter laserbehandling