Tilbake!

Så er jeg tilbake hos min kjære. Det var hardt å reise fra Soppen. Savner han skrekkelig. Hva er det med meg og hjembygden min? Hvorfor gruer jeg meg til å reise inn der? Det er et mareritt. Jeg gruer meg i mange dager og forsøker å utsette turene så lenge jeg kan.
Svaret er vel kanskje at jeg alltid har følt meg som en fremmed der inne. Jeg kjenner jo ingen der inne. Når min mor snakker om at den og den har gjort det og det, står jeg som et spørsmålstegn. Jeg ANER virkelig ikke hvem hun snakker om.

Turisten skryter hvertfall over hvor nydelig natur det er der inne. Jeg klarer bare ikke å se det selv. Joda, det er både fjell og sjø, men jeg tror at siden jeg har vokst opp der inne, blir det liksom litt for mye "so what" for meg.
Noen vil sikkert kalle meg både overlegen, arrogant og selvgod, det får så være. Det er sånn jeg føler det. Jeg trives best utenfor bygden. Jeg tror også grunnen kan være at det er for stilt der. Etter at butikkene stenger kl 1630 er det nesten ikke et menneske å se. Det er jo litt bedre om sommeren, da er det mange koselige turister og litt liv. Ellers om året er det ganske stille etter stengetid.

Jeg tror at jeg er en av de som er avhengig av liv og røre rundt meg. Da kan jeg være meg selv.
Men det er rart. I Kalvåg, som er en liten liten øy i Bremanger Kommune, har jeg alltid kost meg. Årsaken kan vel være at jeg har supre barndomsminner derfra. Det var alltid spennende å komme dit på sommerferie. Og det var laaang sommerferie da. Jeg mener å huske at vi var der fra skolen tok sommerferie til en uke før skolestart.
Det er jo rart da at jeg synes det er ganske dødt i Rosendal, men at jeg stortrives i Kalvåg selv om øya har mange færre innbyggere enn Rosendal.
Forstå det den som kan...