I går var jeg til tannlegen for å endelig trekke den vonde tanna. Pga diabetes fikk jeg ikke lystgass, men hadde heller ikke behov for det. Han bedøvde meg så godt at jeg ikke merket noen ting. Jeg måtte jo selvsagt få en stress-reaksjon i stolen. Dvs at jeg begynte å gråte. Jeg gråt ikke fordi jeg var redd, men det er kroppen min sin måte å reagere på stress. Jeg gråter i noen minutter og så er jeg like blid igjen etterpå.
Vel, han gikk igang med trekkingen. Det gikk bra til vi kom halvveis. Det viste seg at nederste delen av tanna (roten) er pillråtten og var helt umulig å få ut. Enden på visa var at jeg blir henvist til en spesialist som skal skjære ut resten av tannen. Nå går jeg og venter på time, men hvor lang tid det vil ta før jeg får timen, er det ingen som vet siden det er ferie nå, men jeg håper likevel at det vil gå veldig fort...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.