Nå har hvertfall adventskalenderen kommet på plass. Jeg klarer bare ikke å vokse fra akkurat denne tradisjonen. Jeg bare MÅ ha kalender. Det er ikke noen dyr kalender, men det er ikke det viktigste. Denne er med sjokolade og jeg gleder meg som et barn til å åpne den på søndag.
Det er litt rart. Når jeg holder i kalenderen og ser på den, blir jeg plutselig satt tilbake til barndommen min. En adventskalender var magisk. Jeg kunne sitte og se på den leeeenge og elsket det fine bildet som var utenpå. Det var veldig fine bilder på kalenderne den gangen. Nå er det litt for mye bamser, det fantes ikke på kalenderne før. Da var det jule-bilder. Adventskalenderne inneholdt små plastikkleker og jeg syntes disse var så fine. Jeg husker hvor glad jeg var da jeg åpnet en luke og fant en ring, da var jeg glad da og tok den stolt på fingeren. Jeg husker også at luke-gavene var samtaleemnet i venneflokken. "Hva fikk du i dag?" Var et ofte stilt spørsmål.
På en måte er jeg veldig glad for at jeg vokste opp i "gamle dager". Jeg har den forestillingen om at alt var så mye bedre på 60- og 70-tallet, men jeg tror faktisk at alle som begynner å dra litt på årene sier akkurat dette som at "alt var bedre da jeg var barn". Det er rart: samtidig som man er glad for at man vokste opp i gamle dager, vil man likevel ønske at man ble født noen tiår senere siden man fremdeles ønsker å være ung.
Jaja, man blir aldri fornøyd. Slik er livet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.