onsdag 4. desember 2013

En Gammeldags Julehistorie - Asbjørnsen og Moe

Håper at dere vil kose dere med denne.




En Gammeldags Julaften
Asbjørnsen og Moe

Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt.

 Det var julaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjmlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre med mitt nærvær, hadde håpet å vise meg forhjembygdens damer i glans og herlighet, men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfor var jeg kommet ut først for en ukes tid siden og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent tilstand.

Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag og først under nyttår kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg med. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdon, men da deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden og når de, som oftest kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers gammeldages vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, men dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård - kanskje det var den samme som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling "Den gamle med kysen". Mine vertinners omgagskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster, kom det aldri andre enne et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier til.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismoige stemning ved å se på alle de mange mennesken som ferdes opp og ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakta livet og travelheten som hersket over i apoteket; døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut og ga seg til å studere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem, men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet. Oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kuunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto de med sine mørke, rødbrune vegger, spisse gavler og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da, som nu, meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler  på føttene og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt "Kom inn" tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp, ta til takke hos dem om aftenene. "De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr løytnant", la hun til. "Vil De ikke komme inn til oss med det samme?" Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet. Kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna".

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor, firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset, gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsæsstoler og en av disse kanapèene, som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate, eller røde kjoler.

"De må sannelig unnskylde, her løytnant, at vi ikke har tent lys ennu", sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens. "Men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen og mor skau hygger seg også med en liten passiar i ovnskroken".

"Passiar meg hit og passiar meg dit. Du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor og så skal vi ha skylden", svarte den gamle trangbrystede dame, som ble titulert mor Skau. "Nei se, god aften, far. Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem. De er minsanten blitt dyktig avpillet", sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager. Til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar, Stine. "Faster, vet du hva Stine sier, du?" ropte en vever, brunøyd tingest. "Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt, men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!.

"Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere. Hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun èn gang er blitt skremt av nissen., sa jomfru Mette. "Men vil dere ikke hilse på løytnanten da barn?"

"Å nei, er det deg, løytnant. Jeg kjente deg ikke. Så blek du er! Det er så lenge siden jeg så deg!, ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. " Nå mådu fortelle oss noe morsomt. Det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!" Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om


Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre og møttes med hver sin høybør på nakken og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselber, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. "Det var til pass til'n det, stygge nissen", sa de og krevde mer.

"Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn", sa jomfru Ceceile. "Nu forteller nok faster Mette en historie".

"Ja, fortell, faster Mette!", ropte de alle sammen.

"Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle, svarte faster Mette, "men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortellelitt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?" "Å ja!", ropte barna. "Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Valsenhuset her for mange år siden. Den gang. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er på den kant av byen og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hu stå opp og brygge; så sa de andre tjerne til henne: "Du maå akte deg så du ikke står for tidlig opp. Før klokken to må du ikke legge på ròsten".

"Hvorfor det?", spurte hun.

"Du vet da vel det at det er en nisse her og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten", sa de.

"Pytt, ikke verre", sa Kari. Hun var meget frisk på leveren, som de sier. "Jeg har ikke noe å skaffe med nissen og kommer han til meg, så skal jeg nok den ogden ta meg, føyse'n på dør".

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen og det var liksom èn kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavte og svingte den og ropte:

"Pakk deg dit du er kommet fra!. Tror du skal skremme meg, tar du feil!


"Tvi vøre det da"#, svarte det fra en av de mørkeste krokene. "Jeg har fått sju sjeler her i gården og jeg tenkte jeg skulle få den åttende med".

"Siden den gang var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset", sa Kari Gausdal

"Jeg blir redd, nei du skal vortelle løytnant. Når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt", sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, fordi det hørte sang til, men de ville på ingen måte la meg slippe og jeg begynte allerede å kremte for å forberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen, som hørte til da den vakre søsterdatteren trådthe inn. Til glede for barna og frelse for meg.

"Ja, nu barn. Nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til å synge hallingen for dere", sa jeg da hun tok plass. "Og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de små og lovet å utføre dansemusikken. Og jeg fortalte:

"Det var ensteds. Jeg tror nesten det var i Hallingdal. En jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen. Om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode matte og spiste så selv fløtegrøten og drakk fettet på kjøpet og gikk på låven med havremelsgråt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen", sa hun, men hun hadde ikke før sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begyne en dans med henne. Det holdt han på med til hun lå og gispet og da det kom folk på låven  om morgenen, var hun mere død enn levende, men så lenge som han danset, sang han". Her overtok jomfru lise nissens parti og sang i hallingtakt:

"Å du har iti opp grauten for Tomten du å du skal få danse med Tomten du".

"Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!"

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer så det verker i hodet på meg", sa gamle mor Skau. "Vær nu rolig litt, så skal jeg fortelle dere noen historier".

Det ble stille i stuen og madammen tok til orde:

"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke på stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem. Jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller og jeg tror det er snakk, men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun.
Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen. Jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue med lang pipe og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs og det var en nisse der, sa de.
Så var det en gang", sa Stine. "som kokka og jeg. Vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv og det led til sengetid, for vekteren hadd alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen. For hvert øyeblikk kom Jon Blund. Rett som det var, så nikket jeg og rett som det var, så nikket hun. for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet", sa hun. "Det var liksom èn slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fòr opp", sa hun, "og jeg skrek: Gud trøste oss. Det er nissen! og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også, men hun skjøt hjertet opp i livet og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke èn av dem var itu og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte. Når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss", sa hun. "Og sa hun til ham det. Hun skalv litt i målet - at han skulle flytte over til kobberslageren tvers over gaten. Der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også", sa hun til meg. "Men du vet nok det", sa hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger og hamret og støyet fra klokken tre om morgene, hele dagen. Diden den dag", sa hun, "så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld. Og da kan en ikke undres på at de ble rike heller. For nissen gikk vel og dro til dem", sa Stine. Og det er sant.De tok seg opp og ble rike folk, men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si", la mor Skau til. Hun hostet og rømmet seg. Det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun til og begynte på en frisk:

"Min mor, det var en sanndru kone. Hun fortalte en historie som har hendt her i byen og det en julenatt og den vet jeg er sann. For det kom aldri et usant ord i hennes munn".

"La oss få høre den, madam Skau", sa jeg. "Fortell, fortell, mor Skau!" ropte barna.

Madammen hostet litt og tok seg en ny pris.
"Da min mor ennu var pike,, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne - ja, hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være dett samme også. Hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en julaften, liksom ny. Så tenkte hun med seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken og så satte hun ut kaffe for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyst ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe mens hun kledde på seg og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom til kirken, satte hun seg på stolen hun pleide å sitte, men da hun så seg om, sntes hun folkene så så bleke  og underlige ut. Akkurat som om de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som shun syntes hus skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester. Det var en høy, blek mann og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved froprekenen om julemorgenen. Det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone, som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om deg og gå. For bier du til det er forbi, så gjør de ende på det. Det er de døde som holder gudstjeneste.

"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau", sutret en av de små og krøp opp på en stol.

"Hysj, hysj, barn. Hun slipper godt fra det. Nu skal du bare høre", sa mor Skau. "Enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne. Det var naokonen hennes, som var død for mange år siden og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei, men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen. Hu slapp taket og lot dem ha den og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett og da hun kom inn, var hun nesten halvdød. Så angst var hun. Om morgenen, da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før. Det var en kort, lyserød stoffes kåpe med harskinns fôr og kanter. Slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen, som jeg ser i kirken med slike kåper i julehlegen".

Barna, som under den første del av fortellingen, hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapèen og på stolene og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det lys i gamle armstaker og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var  fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det. Jeg lå og kastet meg hit og dit og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist  fòr jeg til kirke med dombjeller gjennpm luften. Kirken var opplyst og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det varr ikke andr eå se der enn døler med røde luer, soldater i full puss og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen. Det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirkem


Han var kjent som en rask kar, så samarien fòr på èn kant og kraven på en annen. "Der ligger presten og her er jeg", sa han med et munnhell han hadde, "og la oss nu få en springdans".

Øyeblikkelig tumlet hele mengheten seg i den villeste dans og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa "Du lyt væra med, karl".

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente takket i skulderen og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen og et par store øyne naglet i meg.

"Du drømmer visst, kar", sa han. "Svetten står på panna di og du sover tyngre enn en bjørn i hi. Guds fred og gledelig jul, sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg og Storborken står i gården".

"Men i Guds navn, er det du, Tor`" Det var min fars husbodskar. En prektig døl. "Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?" ropte jeg glad.
"Jo, det skal jeg si deg", svarte Tor. "Jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor , sa han. Nå er det ikke langt til byen. Du får ta Borken og reise inn og se til løtnan og er han frisk og han kan væra med, så skal du tan ahn med, sa han".

Da vi fòr fra byen, var det klart igjen og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle, raske ben og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.