Haukeland Universitetssykehus

Så er jeg hjemme igjen. Dette ble litt av en historie. Jeg ble innlagt for èn ting og utskrevet for noe annet. Ting har gått så fort at jeg ikke har fått samlet meg helt. Vil tro at det kommer til å gå noen dager før jeg er meg selv igjen.

For å begynne med det siste først:

Da jeg ble utskrevet idag og kom meg i bilen, begynte jeg å krampegråte. Tårene fosset som, ja nettopp, en foss. Jeg hulket faktisk. Først så skjønte jeg ingenting. Jeg var jo ikke lei meg for at jeg skulle få komme hjem. Grunnen til at jeg gråt så mye, var faktisk all adrenalinen som hadde samlet seg i kroppen, kom ut og da i form av gråt. Jeg gråt og gråt under hele turen hjem og fortsatte med å strigråte da jeg kom på plass i sofaen. Jeg har hatt slike reaksjoner tidligere, men aldri så kraftig. Samtidig som jeg gråt, snakket jeg helt normalt og ikke bare det, jeg smilte og lo, men hver gang jeg begynte å le, kom gråten. Så dere skjønner sikkert at Moffeliten var mer eller mindre temmelig forvirret. Nå har ting roet seg, men jeg går fremdeles og er litt utspillt. En annen årsak til at jeg fikk en slik kraftig reaksjon, var nok også at jeg ble minnet på hva som skjedde søndagen, med en gang jeg kom inn døren. Da kom det en uhyggelig følelse av redsel over meg og den sliter jeg med enda.

Ok. Da får jeg begynne på historien.

Årsak 1
Hele søndagen slet jeg med et blodsukker som nektet å stige. Hver gang jeg hadde drukket saft, steg det til ca 5 for så å droppe til 2. Dette holdt det på med hele dagen og jeg spiste og drakk det jeg var god for, uten at det hjalp. Den siste gangen jeg drakk, steg det også til 5 og jeg tenkte at "Nå må det da snart ordne seg...", men neida. Blodsukkeret sank enda en gang. På dette tidspunktet var magen sprengt av all saften og jeg klarte bare ikke å drikke mer uten å kaste opp.

Da bestemte vi oss for å ringe 113 og ambulansen var på plass etter en halvtime. Pga av at blodsukkeret var så umulig å få skikk på, ble jeg kjørt direkte til akuttmottaket på Haukeland. Under kjøringen hadde jeg opparbeidet så mye adrenalin at kroppen ristet uten kontroll og jeg hadde det ikke godt, for å si det mildt.

Framme på sykehuset ble jeg plassert i en god seng og ble trillet inn på et undersøkelsesrom. Jeg var så kvalm at jeg måtte sloss mot lysten til å kaste opp, men pga god selvkontroll, klarte jeg å la det være. Kroppen ristet og hoppet fremdeles, men etter 10 minutter, begynte den å roe seg. Jeg ble liggende ganske lenge før jeg fikk konsultere en lege. Jeg kom inn klokken 21, men måtte vente til over midnatt før legen hadde mulighet til å besøke meg.

Da jeg var ferdig der, ble jeg trillet inn på Observasjonsposten og der lå jeg natten over. Det ble tatt en del blodprøver og de avdekket årsak nr 2. Det var dette som gjorde at de bestemte seg for å legge meg inn.

Årsak 2

Prøvene som ble tatt, viste at jeg ikke hadde så mye salter i blodet at det var forsvarlig å sende meg hjem. Verdien var på 124 og skulle visst være mye mer ettersom jeg har forstått. Jeg ble liggende på Obsevasjonsposten til dagen etterpå, da jeg ble trillet opp på Medisin Post 8. Der ble jeg koblet til et drypp, som skulle få verdiene opp på det normale.

Legen fortalte meg at når man hadde så lite salt som jeg hadde, gikk det ut over hjernen. Man ble glemsom og "tuttlete". Den siste tiden har liksom ikke hodet helt hengt med meg når jeg forsøkte å tenke. Forklarte Rolf noe til meg, ristet jeg bare oppgitt på hodet da jeg ikke klarte å ta inn noe eller huske noe. Dette er også grunnen til at jeg ble lagt inn. Søndagen hadde jeg glemt at jeg hadde satt 28 enheter med langsomtvirkende insulin og satte derfor en dose til. Dette gjorde at jeg ble livsfarlig dårlig pga blodsukkeret.

Jeg fikk 3 av disse "påfyllingene" totalt. Jeg var jo "lenket" til denne maskinen, selv om det ikke gikk i ett hele tiden.

Blek, men fattet...

En god frokost før jeg ble trillet opp på avdelingen

Jeg ble trillet inn på et koselig 2-mannsrom. Der var det allerede en pasient. Det var en jente på 15 år som hadde fått en skade på leveren. Vi rakk ikke å bli kjent med hverandre før i dag, rett før jeg skulle reise ut, men hun fortalte at hun ville studere til psykolog og skulle nå melde seg som frivillig på barneklinikken der hun skulle jobbe som aktivitør, eller hva det heter, for kreftsyke barn. Slike tenåringer trenger vi flere av her i landet.

Jeg kom hvertfall opp på avdelingen, Medisin Post 8, men jeg måtte faktisk avgårde igjen. Mandagen hadde jeg selvsagt en time på neglesalongen. Jeg fikk mast meg til en kort permisjon, men jeg måtte love å ha min mann ved siden av meg hele tiden siden det var fare for at jeg kunne begynne å "rote" litt. Alt gikk bra (selvsagt). Legen var sterkt imot at jeg skulle reise ned, men jeg klarte å overbevise henne med en liten, hvit løgn og den var at jeg ikke kunne få flyttet timen på dagen uten å måtte betale for den. Selvsagt kan man det, men jeg SKULLE til salongen. Koste hva det koste vil av helse.

Dette ble hvertfall resultatet:

Rot

Som forventet, ble det rot i medisinene mine. Jeg bruker mange forskjellige medikament og hele tiden fikk jeg tabletter som jeg ikke skulle ha på det tidspunktet. I tillegg hadde de "fjernet" en av tablettene som jeg bruker for min bipolare lidelse. De hadde ikke fjernet den fysisk, men det sto i journalen at jeg bare skulle ha en om morgenen. Jeg klarte heldigvis å få de til å kontakte vakthavende lege og da fikk jeg omsider tabletten. Da hadde noen av abstinensene gjort seg gjeldende. Den ene av disse er ukontrollerbar "neiing". Dvs at jeg knikser med knærene mens resten av kroppen skjelver. Jeg hadde laget en oversikt over hvilke medisiner jeg skulle ha til hvilket tidspunkt, som jeg leverte til en nattevakt og hun la den i journalen, mens Moffeliten gikk rundt og neiet i hytt og pine.

Jeg skulle jo hatt klar en slik oversikt på forhånd og hatt den klar i vesken for slike tilfeller, men det er for sent for dette tilfelle. Jeg kommer til å lage en slik oversikt allikevel da jeg regner med at dette ikke er siste sykehusinnleggelsen min...

Nå har jeg tatt kveldsdosen og krampegråten fra tidligere idag, har gitt seg, eller hvertfall så godt som. Jeg gråter litt innimellom enda, men nå er det fordi jeg har en voldsom angst for natten. Jeg vet ikke om jeg våger å sove. Er så redd for å få ett blodsukkerfall.

Jeg får se om jeg kanskje skal holde meg våken inatt...