Det er ikke så alltid så helt enkelt å være julenisse heller...

Det var søndag og mor tente det andre lyset i adventstaken.

-"Og nå er det kanskje på tide å skrive til julenissen", sa hun.
-"Skriv det dere ønsker dere". Nå kunne ikke veslesøster, Siv, eller mellombror, Morten egentlig skrive. Det kunne bare storebror, Svein, for han var begynt på skolen, men både Morten og Siv kunne tegne det det ønsket seg. Julenissen ville nok forstå det

-"Men husk, julenissen har dårlig råd i år han også", sa mor. "Jeg tror ikke det er verdt å ønske seg særlig dyre ting og ikke mange ting".

-"Er julenissen også blitt arbeidsløs?" spurte veslesøster Siv. Far var blitt arbeidsløs, så hun visste hva det var.

-"Å nei", sa mor, "men det er harde tider for julenissen også.

-"Hva betyr harde tider?", spurte Siv.

-"Det er ikke alltid lett å være julenisse heller", mente mor. Av stemmen til mor skjønte Siv litt om hvordan det var.

-"Tror du en babydukke som kan tisse er for dyr?" spurte hun.

-"Du må ikke si hva du ønsker deg", sa mellombror Morten. "Bare du og julenissen skal vite det.

-"Men du sa jo ikke at du ønsket deg en tissedukke. Du spurte bare om den var for dyr", la han til.

-"Jeg tror nok julenissen kunne klare en slik dukke", sa mor.

-"Skal vi putte brevene til julenissen i postkassen" spurte Siv. Hun var så liten at hun ikke kunne huske hvordan de gjorde det i fjor.

-"Nei", sa meloombror Morten, som husket det. "Far gir dem til Nordenvinden, så gir Nordenvinden dem til julenissen.

-"Nordenvinden. Haha", sa storebror Svein.

-"Hysj da, Svein", sa mor.

Alle fulgte med far ut i gangen da han skulle gå med brevene.

-"Men støvlene dine!" sa mor. "Det er jo store hull i sålene! Det har jeg ikke sett".

-"Det sliter på støvlene når en går rundt og søker etter jobb", sa far.

-"Du kan bli syk om du går i snøen med de støvlene", sa mor. "Du må ha nye støvler".

-"Det har vi ikke råd til nå før jul", sa far. "Det er så masse annet å bruke pengene til"

Legg til bildetekst

-"Vi kan be julenissen om støvler også", sa Siv.

-"Ingen må si hva de ønsker seg", sa mellombror Morten. "Bare julenissen skal vite det.

-"Julenissen, haha", sa storebror Svein.

-"Hysj da, Svein", sa mor. "Far skal ha nye støvler", sa hun. "Og det er vi som skal skaffe dem. Vi sparer penger og spiser grøt til middag i mange dager".

O det gjorde de. Så ble det søndag igjen og nå var det tre tente lys i adventstaken og fire dager etterpå kom far hjem med de fineste støvler siv hadde sett. De var brune og blanke med tykke såler.

-"Takk for støvlene, mor", sa far.

-"Takk grøten", sa mor. "Og takk barna, som har hjulpet med å spare.

Nå var det bare en søndag igjen. Da fikk storebror Svein og mellombror Morten og veslesøster Siv tenne hvert sitt lys i adventstaken, men far holdt hånden til Siv mens hun tente. Mor tente det fjerde lyset.

SÅ BLE DET JULAFTEN.
Det spiste risengrynsgrøt, som var helt annerledes enn andre grøter, for dette var julegrøt med mandel i. Storebror Svein fant mandelen i grøten sin og da fikk han en marsipangris. Etterpå gikk de rundt juletreet. Når teddyen til mellombror Morten var med, nådde de akkurat rundt det. De sang "Glade Jul" og "Deilig er den himmel blå" og så måtte far gå opp på soverommet og hvile seg litt før han festst videre, sa han. For han var blitt trett og sliten av all gåingen - både etter jobb og rundt et sånt pent juletre.

Mor og barna ble ved med å synge, men nå nådde de ikke helt rundt treet, så de sto stille og sang. Storebror Svein var litt stolt av at han kunne så mange vers av "Et barn er født i Betlehem" og "Jeg synger julekvad". Det hadde han lært på skolen. Mellombror Morten hadde lært av am igjen og siv sang "Tra-la-la". Det gikk fint.

Men så ringte det på. Mor og barna gikk ut i gangen og mor åpnet døra.

OG DER STO JULENISSEN!
Han hadde en sid, tykk frakk på seg og hadde hvitt skjegg og var stiv og rar i ansiktet.

-"Er her noen snille barn? brummet nissen. Mor sa at dèt var det.

Det var nesten lit nifst, men han hadde mange pakker i sekken og Siv så nesten bare på pakkene og ikke på ham.

Storebror Svein og mellombror Morten fikk pakker med Lego og skøyter i. Det var brukte skøyter, men det var fine for det og Morten ble så gald at han skrek:

-"Jippi! Julenissen!"

Han var visst ikke det minste redd lenger, men Siv ble litt redd da julenissen kom bort til henne.
Først ga han henne en liten pakke og den hadde fint papir med røde nisser og grønne juletrær. Da hun rev av papiret, var det en eske inni og inni esken var det mange fargeblyanter, men så ga julenissen henne enda en pakke. Den var avlang og ganske stor og da hun rev av det papiret, var det en eske der også og i den esken lå en liten dukke og den så ut som om den kunne tisse!

"Tusen takk", hvisket Siv, for stemmen var blitt borte. Så neide hun i stedet, men da kom hun til å se på det nederste av julenissen. NISSEN HADDE STØVLENE TIL FAR! NISSEN HADDE STJÅLET DE FINE, NYE STØVLENE TIL FAR!

Siv åpnet munnen for å skrike det ut, men så lukket hun den igjen. Hun var for redd den store nissen som sto like overhenne. Hun fikk ikke fram et ord. Mor og mellombror morten sa "Farvel, julenisse" og julenissen gikk.

Siv fikk ikke fram et ord da han var gått heller. Ør og forvirret satt hun i en krok og glemte å leke med den nye dukken.

Ja, for det var så flaut å fortelle de andre om det hun hadde sett. Det som de ikke hadde lagt merke til. Hun skjønte ikke riktig om det var flaut for nissen eller flaut for henne. Inni hodet hennes var stemmen til mor da hun sa: "Det er ikke alltid lett å være julenisse heller".
Julenissen hadde nok enda dårligere råd enn hun hadde trodd og han måtte gå masse rundt i snøen, så han måtte ha god støvler. Men likevel!
Siv visste ikke riktig hvor hun skulle se. Det var liksom ingen stas lenger, hverken med dukke eller fargeblyanter. Om litt stakk hun ut i gangen - og jo, det var som hun trodde:

STØVLENE TIL FAR STO IKKE PÅ PLASSEN SIN!

Hva skulle hun gjøre? Hun måtte få julenissen til å forstå at far trengte støvlene, han som skulle gå så mye rundt og søke arbeid, men dessuten var det noe med at storebror Svein ikke måtte få vite hva julenissen hadde gjort. For da ville Svein kanskje se ekkel ut i fjeset, selv om det var julaften og snakke stygt om julenissen.

Og nå var julenissen vekk. Hun fikk skrive til ham. Ja, egentlig skrive kunne hun jo ikke, men tegne kunne hun. Dermed skyndte hun seg inn i stuen og rev en liten bit av det fine papiret med røde nisser og grønne juletrær. Heldigvis var det hvitt på baksiden, så det ble helt tydelig da hun tok den røde, nye fargeblyanten og tegnet to støvler der. Julenissen kom nok til å skjønne hva hun mente med det. Nå var det støvlene til far hun ønsket seg, men ønsker skulle hun ikke snakke om, hadde Morten sagt. Derfor listet hun seg ganske stille ut i gangen igjen. Så klarte hun ikke å få opp ytterdøra! Håndtaket var for høyt oppe. Betuttet sto hun der og strakte på seg.

Da kom storebror Svein ut fra stuen. "Mor spør hvorfor du går ut i den kalde gangen", sa han. "Du skal komme inn til oss igjen".

-"Ja, men først må du lukke opp her for meg", sa Siv.

-"Hvorofo det?"

-"Jeg skal sende et brev til julenissen".

-"Brev til julenissen. Haha!, sa storebror Svein. "Fikk du ikke det du ønsket deg?"

-"Jo", sa Siv. "Men..."

-"Okei da. Siden du er så liten og dum", sa storebror Svein og åpnet døra. Ute var det helt stille.

Himmelen var så høyt oppe og det var stjerner på den.

-"Kom vind, kom vind", hvisket Siv.

Og vinden kom virkelig. Siv kastet lappen sin til den og vinden tok lappen og føk avgårde. Frossen gikk Siv inn i stuen igjen. Bare det nå var Nordenvinden som hadde tatt lappen og bare den fant julenissen der han gikk. Det fantes jo flere vinder. Siv ble betenkt.
Litt etter kom far. Han ble skuffet da han hørte at julenissen hadde vært der mens han hvilte.

-"Vi hadde ikke hjerte til å vekke deg", sa mor. "Du var så sliten".

-"Sliten. Haha", sa storebror Svein. Det sa han kanskje fordi hverken han eller Morten eller Siv hadde tenkt på å hente far da nissen var der. Da tenkte de bare på pakkene.

Men nå kom nøtter og fiken og appelsiner på bordet. Siv spiste av godtene, men hele tiden tenkte hun på julenissen. Hadde han fått brevet? Ville han forstå det?

-"Nei, nå tror jeg det blir sengetid for deg, Siv", sa far. "Øynene dine blir så små, så små...".

Men øynene hennes var i hvertfall store nok til å se da far bar henne ut i gangen og oppover trappen til soverommene. De så at  støvlene til far sto der de pleide å stå. Julenissen hadde vært der og satt dem på plass uten at noen hadde hørt det!
Så skulle vel alt være bra? Men det var litt vondt likevel. Siv lå i den gode, varme sengen sin og måtte tenke på julenissen som gikk der ute i snø og kulde for å komme fram til alle barna med gavene sine, med dårlige, gamle støvler på bena og de støvlene måtte jammen være dårlige også når julenissen som var så snill hadde stjålet for å slippe dem! Stjele, som var så galt. Julenissen ga til så mange, men ingen ga noe til julenissen.

Til slutt foldet Siv hendene og ba: "Kjære Gud. Kan du ikke gi julenissen nye støvler? Og først da hun hadde gjort det, sovnet hun.

Hadde Gud hørt henne? Det tenkte hun mye på i dagene som kom. For julenissen ble jo ikke ferdig med arbeidet sitt på selve julaften. Først hadde han vært i juleselskap til mormoren til barna i nabohuset og så var det noen som hadde truffet ham i en butikk nede i byen og så skulle han komme på juletrefesten i idrettslaget til far. Han hadde sannelig nok å gjøre. Hadde han fått nye støvler?

-"Tror du julenissen har det godt og varmt der han bor?", spurte Siv mor.

-"Ja, det er jeg sikker på", svarte mor. Men når kunne han reise hjem?

-"Jeg synes ikke han skulle komme på juletrefesten", sa Siv.

-"Hvorfor ikke det?" Nei, det var så vanskelig å forklare.

Særlig om kvelden måtte Siv tenke på julenissen som gikk rundt under stjernene og hadde det så travelt og så kaldt. Hun kikket ut bak gardinet og på den mørke gaten. Hun husket det mor hadde sagt: "Det er ikke alltid lett å være julenisse heller!".

Da siv var kommet i seng, ba hun: -"Kjære Gud. Pass på julenissen".

-"Han passer nok på seg selv", mente mellombror Morten.

-"Julenissen passer seg. Haha", sa storebror Svein.

Men mor og far syntes veslesøster Siv godt kunne ta julenissen med i aftenbønnen sin.

Og så kom den dagen de skulle på juletrefest. Guttene gledet seg, for de husket hvordan det var ifjor. Da hadde de fått poser med mye godt i og så var det et stort gulv, som var fint å skli på og et kjempedigert juletre.

På juletrefesten var det mange, mange barn. De gikk rundt juletreet og lekte "Reven rasker over isen" og "Så går vi rundt om en enebærbusk.

Men så kom julenissen!

-"Er her noen snille barn?", spurte han.

-"Nei", sa storebror Svein, men julenissen hørte visst ikke det, for alle fikk poser, Svein også. Veslesøster Siv så hverken på posen eller på noe annet av julenissen enn føttene hans. Han hadde fine, store, tykke, svarte støvler!

Og Siv ble så glad at hun ble ganske varm i hele seg.

-"Takk, julenisse", sa hun da hun fikk posen med alt det gode i. "Og takk", hvisket hun enda en gang. Det var for at far hadde fått støvlene sine igjen.

Da det gikk hjem, var det blitt helt mørkt. Oppe på johimmelen lyste mange stjerner og så blåste det litt.

-"Takk vind", hvisket Siv.

Og da de var kommet i seng, hvisket hun:

-"Takk Gud".

Nå kunne hun for alvor glede seg over dukken som kunne tisse og de fine fargeblyantene.