Moffeliten, en uforbederlig selvskader...

Det er nok en stor sannhet i dette. Jeg har en utrolig lang selvskadings-liste. Alt ifra å få stoler på tærne til å ramle oppi kaffekopper samt å knekke tenner og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har brent meg. Jeg har faktisk 3 små, røde flekker som bevis.

Tidligere, før jeg begynte på medisin, skadet jeg meg selv en del med vilje. Dette er det jo blitt slutt på, men nå er det altså ufrivillig alle skadene som jeg får.

Jeg husker tidlig på 80-tallet. Da klarte jeg å bli syk/skade meg i løpet av noen dager. Først ble jeg forkjølet, så ramlet jeg på sykkelen og slo hodet i en sten for så, noen dager etterpå å få helvetesild. Hurra...

I 1995 fikk jeg et diabetes-anfall og ramlet borti en panelovn og ble liggende med ansiktet borti ovnen. Heldigvis fikk jeg ingen skader i ansiktet, men jeg måtte få transplantert hud under ene armen. Ble faktisk liggende på Haukeland så lenge som 5 uker.

I 2004 klarte jeg å knekke lilletærne mine 2 ganger samt å knekke håndleddet. Året etterpå ramlet jeg oppi en kaffekopp. Joda, det er faktisk sant. Jeg hadde ligget og sovet middag på sofaen i stuen og da jeg skulle stå opp reiste jeg meg litt brått slik at jeg ble svimmel. Jeg forsøkte å ta meg for, men allikevel klarte jeg altså å havne oppi en kaffekopp som stod på bordet. Jeg har fremdeles arr etter dette. Jeg måtte på legevakten å tape såret da jeg hadde ventet for lenge før jeg kom meg avgårde. Derfor kunne de ikke sy det sammen.

Innimellom all denne selvskadingen har jeg nesten blitt påkjørt et par ganger. Den siste gangen var bilen så nært at den klarte å ødelegge både jakken og paraplyen min.

Nå venter jeg bare på å gå på snørra igjen. Har snublet veldig mye det siste året. Tror jeg må begynne å se meg for når jeg er ute. Hehe...