torsdag 27. februar 2014

Så provosert!

Det er ingenting jeg vil mer enn å røske disse ordningene 
vekk å begynne på nytt. Få alle slabbedaskene på 
uførighetstrygd og slikt på ordninger der de hjelpes til å få
enten tilrettelagt arbeidsplass eller bare en jobb som er lang
nok til att de kan greie den. En busjåfør i Norge var i en 
bilulykke å mistet begge beina. De bygde om en buss for en 
mill.kroner der han hadde alt på hendene og kunne kjøre 
buss igjen. Samfunnet sparte og han fikk viljen sin å kom 
seg ut av sofaen. Det meste går om en vil og alle hjelper til.


                                                    

Hva synes dere om denne uttalelsen. Dette sitatet dukket opp i en diskusjon på nettet. Jeg vil ikke si hvor. 

Er dette den typiske meningen som vanlige borgere i dette landet har? I såfall er den skremmende. Uføre blir stigmatisert til de grader; man skal aller helst ikke gå utav døren. En skal hvertfall ikke gå på shopping, kino, konserter, teater, kafe eller restaurant. En skal helst mure seg inne slik at folk i arbeid skal slippe å bli snurt hver gang det dukker opp en uføretrygdet i synsfeltet deres.

Hvor er det blitt av empati, respekt og forståelse for de av oss som ikke er arbeidsdyktige og trenger hjelp fra det offentlige. Det er så lett å sitte på sin høye hest og ta alle såkalte "navere" (hater den betegnelsen) under samme kam. Jeg husker at det var en person som nevnte for meg at naboen fikset taket og derfor var han helt frisk og kunne komme seg ut i arbeid. Jeg kjente ikke denne naboen, men svarte da tilbake at det kunne være psykiske årsaker til at vedkommende ikke var i arbeid. Svaret jeg fikk da var "Pfft! Da er han jo ikke syk og har bare med å komme seg ut i jobb. Han bare spiller syk!".

Hurra! Det er jo godt å vite. Psykiske problemer forsvinner bare du tar deg sammen. Det var jo flott. Da er det ingen sak å bli frisk, bare en overbeviser seg selv om at man er det. Da vet jeg hva jeg skal si til en som er ufør pga slag, hjerteproblem eller har mistet noen i sin nærhet og er så syk at vedkommende ikke kan jobbe:

"Ta deg sammen. Det er bare innbilning. Du blir frisk hvis du ikke synes så synd på deg selv".

Da blir vedkommende så glad at h*n kaster krykkene, rullestolen og sorgene utav vinduet og danser glad på vei til jobb.

I don't think so...

Ingen kommentarer: