tirsdag 10. juni 2014

Downperiode

Merkelig. Jeg har ikke før skrevet om hvor godt jeg har det i livet, så kommer down-perioden sigende. Dere som kjenner meg, vet at jeg har holdt på med å regulere medisinbruket mitt, slik at jeg SKAL få det bedre og det var bedre en stund, men i går snudde det. Jeg ble helt passiv og psyken sank til under knærne. Det dukket opp tanker som skremte meg bl a selvskading.

I dag skal jeg gå tilbake til 100 mg Seroquel (tidll 75 mg). Nå skal jeg ta denne mengden en stund for å se om ikke hodet mitt kommer iorden igjen, hvis ikke det skjer, begynner jeg også på Zoloft. Alt dette skjer jo i samarbeid med legen min, men dit skal jeg ikke før rundt den 20., så derfor forsøker jeg med førstmevnte medisin nå.


Noen vil sikkert tenke at "det må jo være et eller annet i livet hennes som ikke er så bra", men det finnes absolutt ingenting i mitt fysiske liv som ikke skulle tilsi at jeg er lykkelig. Det er KUN det medisinske. Det er også et problem for meg når solen skinner som best og det er 25 grader ute, slik som i dag. Har jeg lyst til å ta på meg sommerklær da? Nei, jeg har lyst til å kle meg i svart og ta på en tykk jakke. Solen blir rett og slett for påtrengende og da har jeg lyst til å beskytte meg.

Nå rister dere sikkert på hodet av sutrekoppen Moffeliten, men jeg hadde det slik i halve går og hittil i dag.

Jeg vet det kommer til å bedre seg, så håpløsheten som jeg føler i dag, kommer til å gå over. Og til et par stykker som jeg vet har en tendens til å snakke om hvor overfladisk jeg er: 

Vet dere hva? Jeg har det faktisk mye bedre enn hva dere tror og er i full gang med å få litt mer overfladiskhet inn i livet mitt. Så det så.

Til dere som har sol i dag:
Kom dere ut etter at dere er ferdige på jobb
og kos dere i solen.
Det er så lett å angre på alt dere ikke har
gjort i sommer når vinteren har satt sitt fotfeste igjen.

Kram!