torsdag 26. juni 2014

Livet mitt suuuuger!


"Å fy søren for en dag det har vært. Jeg våknet opp klokken 9 og skulle vært på jobb klokken 8. Grunnen til at jeg forsov meg, var at minstemann skrek hele natta og det har han holdt på med i 14 dager nå. Jeg er så sliten at jeg har lyst til å hoppe ut av vinduet, men vi bor i 1. etasje i en høyblokk, så det hadde ikke gått.

Jeg fikk også mensen i dag og den var så kraftig at bindene mine ikke kunne byttes fort nok. Jeg gikk tom for bind i dag formiddag og måtte bruke tørkepapir som bind pga at jeg ikke kom meg på butikken siden vi hadde det så travelt på jobben. Jeg har også fått en strekk i ryggen da jeg skulle flytte på en kasse som sjefen ikke gadd selv (haaater sjefen min). Vi må gjøre alt drittarbeidet selv og han sitter bare på sin høye hest og håver inn penger. JEG ER SÅ LEI DET!!!

Da jeg var ferdig på jobben og skulle hjem, var det selvsagt skjedd en bilulykke og jeg ble stående i kø i to timer. HVORFOR I HIMMELENS NAVN SKAL ALT SKJE MEG??? Har jeg dårlig karma? Mannen ringte og sa at han skulle jobbe overtid, så da jeg omsider var kommet hjem, måtte jeg kjøre avgårde for å hente barna i barnehagen. Siden jeg var 2 timer forsinket til barnehagen. Hadde Barnevernsvakten hentet barna. Barnehagen var stengt og de ansatte hadde dratt hjem til middag istedet for å vente på at jeg skulle komme. Kunne de ikke tatt barna mine med seg hjem og hengt en lapp på porten eller døren til barnehagen??? Nå måtte jeg altså kjøre 1,5 mil for å snakke med Barnevernsvakten. Særlig blide var de ikke da jeg ankom og de spurte meg opp og i mente om familiesituasjonen vår, økonomien vår osv osv. Etter en laaaaang diskusjon, fikk jeg heldigvis barna med meg, så akkurat det endte godt.

Vel hjemme igjen, kom jeg på at jeg hadde glemt å handle til middag, så jeg måtte dukke ned i fryseren etter matrester. Heldigvis hadde vi litt pizza liggende. Den var ferdigstekt før den ble lagt i fryseren, men middag er middag. Jeg er veldig glad for at vi har barnevakt/dagmamma, eller hva vi nå skal kalle henne. Hun koster skjorten og lønnen min går til å betale hennes, men jeg kan ikke gjøre alt selv. Hun hadde matet og byttet på minsten og fått han i seng, så da fikk jeg litt tid sammen med de to eldste.

Min mann kom hjem i 8-tiden om kvelden og fant konen sovende i sofaen. Grunnen til at jeg var så utslått, var at jeg hadde tatt et par beroligende for å få stress-nivået ned samt at jeg hadde tatt Pinex Forte fordi, ja jeg tuller ikke - hadde mistet en fylling i tanna og hadde skikkelig tannverk. En av bivirkningene ved Pinex Forte, er at jeg blir superkåt. Om dette er en vanlig bivirkning eller det bare gjelder meg, vet jeg ikke, men sex ville jeg og skulle jeg ha, uansett hva gubben sa. Problemet var bare at etter vi fikk minstemann, hadde ikke gubben og lille-gubben virket i det hele tatt. Jeg forsøkte desperat å tenne han etter alle kunstens regler, men det var absolutt ikke noe liv.

Jeg ble liggende og gruble for n'te natt mens minstemann hylskrek pga kolikk og jeg kom til en konklusjon:

JEG HAR FÅTT NOK!
I MORGEN TAR JEG UT SEPARASJON 
OG DRAR MIN VEI. "

Dette er heldigvis en fiktiv historie og jeg mener ikke å gjøre narr av folk som føler de ikke har det så bra. Grunnen til at jeg skrev denne, er at jeg har reagert en smule på det som har blitt skrevet vedr. folks liv på sosiale medier. Enkelte mener at folk fremstiller seg og livet sitt mye mer glamorøst enn det egentlig er og de vil at det ekte livet til menneskene skal visers frem.

Greit nok det. Jeg kan være enig i at enkelte fremstiller seg vel glamorøst når det kommer til sosiale medier, men hvorfor er det så galt da? Hva er i veien med et menneske hvis det faktisk HAR et godt liv og er lykkelig? Jeg har følelsen av at et godt liv snart ikke er sosialt akseptert lengre. Folk har alltid gjort og kommer til å fortsette med å fremstille seg selv som vellykket. Det har de da alltid gjort. Alle vil jo vise seg fra sin beste side og jeg kan ikke se noe galt med det.

Jeg klarer bare ikke å forstå hva som er galt med å være lykkelig...