søndag 22. juni 2014

Åpent og Ærlig

Som sagt var jeg i sentrum i går. Der ble jeg også vitne til en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten. Det gjorde vondt helt inni margen og feig som jeg var, reagerte jeg ikke.

Dette skjedde:
Jeg var på vei til Bystasjonen for å ta bussen hjem. På vei tid, la jeg merke til en venninne gjeng som gikk, eller kanskje jeg skulle si småløp. Den fremste av dem trillet på en barnevogn.  100 meter bak kommer en liten toåring løpende så fort de små beina hans kunne klare mens han gråt og ropte på mamma. Moren (hun med barnevogna) enset han ikke å fortsatte å småløpe fremover med venninnene hakk ihjel. Da moren ble gjor oppmerksom på at hun løp fra gutten sin, svarte hun "det driiiter jeg i!" hvorpå den ene venninnen sa til henne "jeg gidder hvertfall ikke hjelpe den der ungen din". Jeg gråt innvendig. Stakkars lille, uskyldige gutt som har en slik "mor". Han fortjener så mye bedre. Jeg lurer på hvordan han har det hjemme. Innerst inne håpet jeg at flere skulle reagere, men det skjedde ikke.

Grunnen til at jeg ikke blandet meg inn, var at de var flere og jeg hadde ikke særlig lyst til å bli grisebanket heller og gutten ville ikke fått det bedre om en dame på noen-og-femti hadde blandet seg inn. De skulle bare ha fortsatt å løpt. Dette lille uskyldige barnet hadde fortjent å komme til noen snille fostrerforeldre som hadde hatt tid og kjærlighet nok til han.
Dessverre har jeg aldri opplevd å bli mor og savnet er stort. Jeg skulle så gjerne, så gjerne blitt mamma jeg også, men slik ble det ikke. Kroppen min tåler ikke påkjenningen som innebærer å kunne bære fram et barn. Det har blitt mange tårer opp igjennom årene pga dette. Det er derfor jeg ikke klarer å forstå hvordan en mor kan oppføre seg slik overfor sitt eget barn. Selv om gutten sikkert var vanskelig før dette inntraff, gir det ikke moren grunn til å løpe fra en slik liten tass.

Vi skulle så gjerne ha en slik liten en, selv om han hadde vært aldri så trassig. Jeg forsøkte på 90-tallet å bære frem et barn. Da jeg var på første svangerskapskontroll på sykehuset, ble jeg tildelt en lege - overlege sågar - som skulle undersøke meg. Det ble en skrekkopplevelse. For det første var jeg utrolig syk pga graviditeten. Han var hardhendt og hadde ingen forståelse for at jeg var kvalm og kastet opp ustanselig. Da jeg var ferdig med undersøkelsen, var jeg så skjelven at jeg nesten ikke klarte å stå på beina og jeg brukte derfor litt tid på å få på meg klærne. Da dukket legen opp igjen og slengte i meg "Se til å få på deg klærne! Hvis ikke du har forstått det, er det faktisk andre som venter på å komme inn her!".

Mens jeg ble undersøkt, var det flere leger og en sykepleier til stede, men ingen snakket TIL meg. De snakket seg imellom over hodet på meg. Jeg lå på undersøkelsesbenken med tårer i øynene da jeg hørte ordene "begynnende svangerskapsforgiftning". Hvorfor sa de det ikke til MEG som lå der. Har aldri hatt en verre opplevelse. Når jeg nå tenker tilbake på tiden jeg var gravid, husker jeg ikke annet enn redsel, tårer og oppkast. Jeg var utrolig sjenert på den tiden og våget hvertfall ikke å si imot en lege eller sykepleier.

Som dere sikkert forstår, endte graviditeten med abort, selv om jeg svært gjerne vil fortsette graviditeten, ville ikke kroppen godta det og jeg måtte ta kirugisk abort. Som jeg gråt da jeg våknet opp etter narkosen. Jeg fortsatte å gråte i flere dager mens jeg lå på sykehuset. Den verste lyden jeg hørte disse dagene, var lyden av de små barnesengene som ble rullet over gulvet i etasjen over.

Jeg spurte forsiktig om jeg kunne få en sykemelding fordi jeg ikke følte meg sterk nok til å gå tilbake på skolen som jeg gikk på i det tidspunktet. "Du trenger ingen sykemelding. Det beste for deg er å komme igang igjen og ikke gå hjemme og gruble", var beskjeden jeg fikk. Det var flere på det rommet som fikk samme beskjeden. Snakker om å ha lite forståelse for situasjonen som vi befant oss i. Heldigvis var blodsukkeret mitt rabiat, slik at jeg ble overfort til en medisinsk avdeling der de forstod hva jeg følte og som ga meg sykemelding.

Selv om mammarollen er tung og stressende innimellom og du har lyst til å løpe fra både hjem og barn, tenk da på alle oss som så gjerne skulle hatt et barn i armene, men som av en eller annen grunn aldri har hatt eller kommer til å få denne opplevelsen.

Sett pris på hvert minutt ditt barn er i livet ditt. Elsk det om så det slår fullstendig knute på seg og nekter å gjøre/ikke gjøre det du ber om.

Det er dessverre ikke alle som forstår hvilken skatt de har